Rune Bergsvendsen
Vurdering av dokumentarfilmen ”USA mot Al-Arian”, regi Line Halvorsen
1. Pitch
”USA mot Al-Arian” er en dokumentarfilm om den muslimske familien Al-Arians kafka-lignende kamp for å renvaske seg fra terroranklager i kjølevannet av 11. september 2001. Filmen følger den 6 måneders lange rettsaken mot professor Sami Al-Arian, husets far og profilert Palestina aktivist. Dypest sett er det en film som viser hvordan sivile rettigheter som ytringsfrihet og rettferdig rettergang kommer i skvis under kampen mot terror.
2. Tematikk/handlingsreferat
Selv om filmen ”USA mot Al-Arian” mer er et familiedrama enn et rettsaldrama, så la oss allikevel først se på rettsdelen og selve bakgrunnen for arrestasjonen. Kort fortalt anklager amerikanske myndigheter Sami Al-Arian for finansiell støtte til den forbudte organisasjonen Palestinian Islamic Jihad. Hva selve anklagen konkret går ut på, blir derimot ”noe ullent”. Etter arrestasjonen forteller daværende statsadvokat John Ashcroft om hvordan myndighetene ikke gjør noen forskjell mellom dem som utfører terrorisme og de som finansierer den. ”Vi vil slå til mot hele terrornettverket”, som han sier. Dermed er filmens hovedantagonist, nemlig myndighetene og deres ”føre-var”-lov ”The Patriot Act” etablert. En antiterrorlov ment å slå til mot det myndighetene kaller ”undergravende virksomhet”. Advokatene på sin side hevder at Sami er arrestert fordi han i en årrekke har vært et høylydt talerør for palestinernes sak og en forkjemper for muslimenes sivile rettigheter i USA. De mener at saken mot ham handler om talefrihet, om retten til å ytre og organisere seg. Han er en olitisk aktivist og ingen terrorrist.
Da saken mot han kommer opp to og et halvt år etter fengsling, blir han av juryen kjent ikke-skyldig på alle tiltalepunktene. Som et av medlemmene av juryen sier: ”det fantes ikke ett bevis på terrorisme”. Nå viser det seg derimot at juryen ikke har vært enstemmig på alle tiltalepunktene. Og så lenge den ikke er det, så kan myndighetene gå til ny sak på disse punktene. Noe de gjør. Da saken kommer opp på nytt, er det under en føderal dommer som ikke vil la Sami Al-Arian slippe så lett. Han kaller han en ”mester i manipulering” og gir han 54 mnd for å ha ytt tjenester til Islamic Jihad. Sami må sone på isolat i et spesialfengsel, samt – på grunn av et noe merkelig rettsforlik – dømmes til forvisning etter endt soning. Filmen avslutter med rulletekst hvor det står at Sami Al-Arian (per 17. november 2006) fortsatt sitter fengslet etter å ha nektet å vitne fremfor en storjury. Han sitter nå i Virginia fengsel 1300 km fra familien.
Selv om rettsaken står sentralt i filmen, er det, som allerede nevnt, selve familien Al-Arian som har hovedrollen. Det vil si hans kone Nahla og deres 5 barn. Filmen vise hvordan fengslingen av Sami og rettsaken mot ham preger familien og styrer deres liv ned til den minste detalj: Vi ser hvordan husets yngste datter, som takler situasjonen dårligst, sendes til sin bestemor i Egypt for å komme unna alt oppstyret; vi ser en tydelig sliten og stresset Nahla ta sine anti-stresspiller på kjøkkenet.
3. “I – speak about – them – to you”
I boka Introduction to Documentary av den amerikanske filmteoretiker Bill Nichols, sier han at dersom en skal oppsummerer forholdet mellom filmskaper, de som presenteres samt publikum, i en setning, så må det bli: I speak about them to you. Så la oss nå se hvordan denne interaksjonen kommer ut i forhold til filmen ”USA mot Al-Arian”. La oss se på forholdet mellom dokumentarist, de som dokumenteres, måten dette gjøres på – det vil si valg av dramaturgisk metode – og til hvilke publikum(1).
“I”
Hva slags forteller opererer så filmen med? Hvilken type dokumentarfilm er det vi har med å gjøre?
Det dreier seg om en interaktiv dokumentarfilm med innslag av observerende dokumentering. Det interaktive refererer til hvordan Halvorsen benytter seg av såkalte maskerte intervju. Det vil si at alle spørsmål er klipt bort og bare svarene er tatt med i den ferdige filmen (2). Selv om hun verken er til stede i filmen eller tar stilling til om Sami Al-Arian er skyldig eller ikke, så er det hele tiden klart hvor hun selv står. Dersom vi skal våge oss på en merkelapp, så kan vi si at hun er en engasjert filmskaper med islett av observatørens trang til å se en sak fra flere sider. Hun lar både aktoratet, forsvarerne samt fagpersoner innen jus kommet til ordet. Slik får vi ikke bare innblikk i hva prosessen gjør med den tiltalte og hans familie, men også i hvordan selve lovverket, hvis intensjon er å forfølge og straffe undergravende virksomhet, selv blir en trussel. De blir en trussel både mot borgernes rettssikkerhet og de sivile rettigheter som tale og organiseringsfriheten. At det også er en observerende dokumentar kommer fram i sekvenser som viser hvordan dagliglivet i familien arter seg. Her lar hun familiemedlemmene samhandle seg i mellom uten selv å gi seg til kjenne gjennom tale eller bilde.
“speak about”
Hvordan har så Halvorsen valgt å fortelle om familien Al-Arian, hvilke dramaturgisk metode benytter hun seg av og hvorfor?
Dramaturgien i ”USA mot Al-Arian” følger langt på vei den klassisk aristoteliske fortelling med en begynnelse (arrestasjonen), et midtparti (rettsaken og sekvenser som viser tiden før arrestasjonen) og en slutt(dommen)(3). Det vil si at fortellingens dynamikk har en klart narrativ struktur hvor elementene er tidsmessig strukturert gjennom en presentasjon av problem, en konflikt og en mulig løsning eller finalesituasjon. La oss se på hvordan:
Presentasjonen: filmens anslag er en sekvens hvor Nahla Al-Arian forteller hva som skjedde natten for to og et halvt år siden da politiet kom på døren. Etter denne sekvensen klippes et nyhetsinnslag fra News Channel 8 inn hvor det fortelles om hvordan FBI, etter år med etterforskning, har arrestert den suspenderte USF professoren Sami Al-Arian i byen Trampa. I og med dette anslaget så er både personene med familien Al-Arian som protagonist og myndighetene som antagonist samt plassen og problemet etablert.
Konflikt: Etter anslaget, så går vi tilbake til filmens reelle tid. Det vil si til selve den 6 måneders lange rettsaken som kom opp to og et halvt år etter arrestasjonen. Det første Halvorsen viser, er hvordan dagliglivet til familien preges av at Sami sitter i fengsel. Vi ser de daglige besøkene i fengsel og de like daglige telefonsamtalene med ham. Inn i disse sekvensene er det så lagt inn videosnutter og stillbilder som vise familielivet forut for arrestasjonen: Vi ser bilde av en ung Sami som student; vi ser gamle opptak fra familielivet samt videosnutter fra forskjellige politiske markeringer hvor han holder appell. Alt dette klippes inn som fragmenterte sekvenser mens rettsaken, med alle dens konflikter, ”ruller” i bakgrunnen. Det etableres altså en tidsmessig akse med tiden før og etter arrestasjonen hvor tiden før var preget av familiær lykke og hvor selve arrestasjonen må ses på som filmens første vendepunkt. En hendelse som førte til at en altoverskyggende konflikt kom inn i familien.
Juryens domsavsigelse ender – som allerede nevnt – med frifinnelse. Avsigelsen kunne ha vært filmens løsning, men gleden blir som sagt ikke langvarig. Myndighetene går til ny sak på de punktene hvor juryen ikke var samstemt. Konflikten mellom protagonist og antagonist fortsetter. Det at han allikevel ikke slippes fri etter å ha blitt frifunnet, utgjør filmens andre vendepunkt.
Løsning: Når det gjelder løsningen, vil kanskje begrepet finalesituasjon passe bedre. Grunnene er at det er ingen klar løsning på dramaet. Det bare ruller videre i beste kafka-aktig stil med stadig nye momenter som trekkes inn. Slik sett så er dette en ”løsning” som korresponderer med filmens klaustrofobiske stemning. Saken bare ruller videre på sitt marerittaktige og absurde vis. Med de omkostninger dette selvsagt har for familien.
“them” og “to you”
Når det gjelder spørsmålet om ”them”, altså hvem som beskrives i filmen og hva de representerer, så skulle det gå greit fram av det som er sagt over. Når det kommer til hvilken målgruppe filmen sikter seg inn på, så har den et bredt nedslagsfelt. Både de mer politisk og humant opptatte samt de som vil enkelt og greit vil se en spennende dokumentar skulle være i målgruppen.
Noter:
1. Nichols, B.(2001): Introduction to Documentary:13, Bloomington &Indianapolis: Indiana University Press
2. jfr. notat Engelstad delt ut 27.01.2011
3. Engelstad/Seip Tønnessen(2011): Film. En innføring:18, Oslo: Cappelen Damm Akademisk
