Oppgave 1 – Ansikt mot Ansikt

Jeg vil bruke denne første teksten til å presentere det bokprosjektet jeg har tenkt å arbeide med som masteroppgave.   

 

Boka ”Ansikt mot Ansikt” (foreløpig arbeidstittel) handler om utfordringen med å presentere seg i hverdagens ansikt til ansikt møter.  For hvordan unngå å bli puttet i en stereotyp bås i en livstilsfiksert kultur hvor identiteten synes utenpå.  Ser man litt nerdete ut, eller kanskje litt Emo; ser man litt harry eller kanskje litt frognerhomsete [1] ut, så tildeles man raskt gruppenes skjematiserte liv.  Noe som, i møter med andre, gjør at en nærmest føler seg overflødig som et konkret og unikt individ.  Det er som om man er kjent før man har gitt seg til kjenne; sett før man har gitt seg til syne; hørt før man har latt høre fra seg.    

 

Det er min hypotese at med utbredelsen av livsstilssamfunnets ekspressive identitetsformer – hvor altså hvem vi er skal uttrykkes på kroppens overflate, skjer det noe med vårt forhold til andre.  Den gruppetilhørighet som en livsstilsrolle gir, er nemlig ikke bare en kjærkommen identitetsmarkeringe for den enkelte.  I hendene på fortolkningsivrige andre fungerer de også som sterke stereotypiseringsskjema.  Hvor de gamle sosiale kategorier klasse, kjønn, etnisitet, nasjonalitet var mer abstrakte klassifiseringer, går livstilsbildene tett innpå livet: alt fra smak, interesser, preferanser, atferd og utseende settes på formel.  Det står skrevet på kroppens uttrykksside hvem vi er.  Utfordringen blir dermed hvordan presentere seg slik at man nærmest tvinger andre til å bli sett som noe mer enn bare en overeksponert og gjennomsiktig livsstilstype.  For det finnes muligheter. Slik David Bowie på 90-tallet greide å skape distanse til de figurene som på 70- tallet holdt på å sluke ham rå, slik er det også mulig for ”hvermansen” å unngå den klaustrofobiske ”identitetsbåsingen”.  Opp mot den Andres definisjonsmakt gjelder det å aktivere vår ekspressive kapital. Det vil si aktivt bruke kroppen i en livsstilsperformens mot andres generaliseringer.  Derfor ansikt mot ansikt”.  Det handler om Andre som utfordring.   

 

Helt siden jeg leste boka ” The Presentation of Self in Everyday Life” av den amerikanske sosiologen Erving Goffman på sosiologi grunnfag, har jeg vært opptatt av hverdagens ansikt til ansikt møter. For Goffman var ikke rollespill, selvpresentasjon og inntrykksmanipulering eller inntrykkskontroll overflatefenomen, men selve det stoff hverdagsmøter var gjort av. Som han selv skriver så handler det om …”hvordan styre og kontrollere de inntrykk andre danner seg av en…”[2]. Det er snakk om den enkelte som en kreativ aktør som selger sitt jeg inn til en mottaker som enten kjøper forestillingen eller ikke. Problemet med denne modellen er at den forutsetter et passivt publikum eller mottaker som først danner seg et inntrykk av den spillende etter at han eller hun har gitt sin forestilling. Det er her vi i dag utfordres. Mottaker er ikke lengre en passiv mottaker som venter med å dømme andre til etter at han eller hennes ”forestilling” er over. I vår visuelle, kroppsfokuserte og ekspressive kultur sitter identiteten løst utenpå. Før den enkelte i det hele har kommet til for å presentere seg, er han eller hun allerede presentert gjennom den livsstilsidentitet ytre tegn viser til.

 

Hvor kommer så de stereotype livsstilsbilder som andre bruker i sin båssetting fra.  Og svaret er at de kommer fra nesten ”over alt”. Eller, for å være mer spesifikk, fra måten man innen mediene, sosialvitenskapen, markedsføringen, forbruksforskningen og reklame i dag tegner bilder av menneske.  Det handler om en ”framing” av menneske, for å si det med et begrep av Judit Butler.  ”Framing” fordi man – til forskjell fra andre sosiale kategoriseringsmåter – gir liv til menneske gjennom detaljerte bilder hvor alt fra utseendet til atferd og preferanser settes på formel.  Det vil si visuelt sterke representasjoner som appellere til forestillingsevnen. Det gjelder å se andre for seg gjennom lett gjenkjennelige karakteristika.  Slik konstrueres livstilsbilder som sosialsemiotiske systemer, for å bruke den betegnelse Eva Maagerø anvender i ”Språket som mening”.  Det vil si symbolsystemer som formidler hvem vi er.  Og som altså gjør det vanskelig å bli sett på en annen måte enn gjennom den identitetspakke disse bildene foreskriver.   

 

I et intervju sier forfatteren Peter Handke: ”Jeg føler noen ganger at det snart er på tid med en ny billedstorm. Det kan ikke fortsette slik, det er en fornærmelse, en frarøving av sjel og kropp, det bildene gjør med oss”[3]. Den utblåsning Handke her kommer med, illustrerer den utfordring livsstilsbildene representerer.  Det handler om ubehaget ved ikke å bli sett som noe annet enn nok et eksemplar av en eller annen gjennomsiktig livstilstype. Eksempler fra hverdagen, litteraturen og kjendislivet er mange. For meg gjelder det ikke å knytte an til noen antropologi i betydningen: tro på at det finnes en måte å bli møtt på som samsvarer med den vi er.  Jeg har ikke noe forhold til den slags essensialisering, for å si det slik. For meg handler det om det ubehag og den utfordringen det er å ikke bli sett som noe mer enn den livstilsskjemaet foreskriver. Derfor skal siste del av boka handle om strategi.  Det vil si hvordan unnslippe andres generaliserende blikk.  Det gjelder å – for å parafrasere den danske teolog Svend Bjerg; presentere seg på en slik måte slik at man beholder noe usett i det sette[4].  Det vil si fremtrer slik at det er ”noe” ved oss som gjør motstand mot det å umiddelbart falle inn i en livsstilsfold.  

 

[1] En av de i alt 15 homsekategorier Børge Skråmestøs opererer med i ”Håndbok i homsing”: Gyldendal Fakta 2004

[2] Goffman, Erving: ”Vårt rollespill til daglig”s.9, Pax Forlag A/S, Oslo 1992  

[3]Le Monde, april 2006

[4] Bjerg, Svend: ”Synets Teologi”, Forlaget Anis, Frederiksberg C. 1999

    

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---