Jon Fosse, Harry Hole og jeg selv sliter med formen
”Eg spyr av Jon Fosse”, skal Jon Fosse selv ha uttalt liggende på en sofa med et rødvinsglass i hånden på toppen av Bastille-operaen i Paris.[1]
”Jeg ønsker ikke at Harry skal bli en visuelt identifiserbar person, ikke før jeg er ferdig med ham”, svarer Jo Nesbø på spørsmål om det snart ikke er på tide at hans krimhelt Harry Hole ”går til filmen”.[2]
- Hvor skal du, spør kona mi, i det jeg går mot utgangsdøra.
- Ut for å lufte meg, svarer jeg. Jeg må klarne hjernen. Jeg får ikke til det selvbiografiske essayet jeg er bedt om å skrive. Enten blir det oppramsende skolestil eller så blir det halvmorsomt julebrev. Jeg finner ikke formen.
- Men kan du ikke skrive om det, spør hun,
- Tja.., svarer jeg og går ut og lukker døra bak meg.
Jeg begynner med disse episodene. Kanskje en litt underlig måte å begynne ”..en selvbiografisk tekst som viser hvem jeg er som fagperson”, som det heter i oppgaveteksten. Men jeg velger å bruke Jon Fosse og Jo Nesbøs Harry Hole som samtalepartnere for å belyse problemet med å finne en form som kan formidle ens selvbiografiske jeg uten at en rødmer. For enten det handler om å presentere seg selv i offentligheten, som Fosse sliter med, eller presentere en krimhelt på filmduken, som Nesbø sliter med, eller, som i mitt tilfelle, skrive en selvbiografisk tekst, så handler det om det samme: hvordan finne en form en kan stå inne for.
”Alt jeg vil, er å presentere meg på en behagelig måte”, sier Bryan Ferry.[3] Setningen romsterte i hodet mitt der jeg gikk rundt på boligfeltet for å lufte meg. Det var jo det samme ønsket jeg hadde. Hvordan skulle jeg få til å presentere meg på en behagelig måte i den selvbiografiske teksten jeg var satt til å skrive? For det var alt annet enn behagelig å oppdage at alt jeg fikk til var skolestil – og julebrevutgaven av en selv. Dette holder jo ikke på masternivå, tenkte jeg, og så opp på himmelen. Jeg må få til noe større!
I ettertid ser jeg at det var romantikeren i meg som hadde tatt tak. For som filosof Lars Fr. H. Svendsen sier: ”..når alt alltid allerede er ferdig kodet blir den aktive konstituering av verden gjort overflødig, og vi mister friksjonen i forhold til verden”. Og han fortsetter: ”Vi romantikere behøver en mening som realiseres av oss selv…”.[4] Her var vi ved sakens kjerne; det å oppdage at alt en får til som biograf er den velkjente skolestil – og julebrevformen, er å oppdage at en er ferdigkodet. På grunn av manglende biografiske skriveferdigheter var det ikke jeg som skrev formen, men formen som skrev meg. Det hele var å sammenligne med en ut-av-kroppen-opplevelse hvor en avslører seg selv som et medium for en stereotyp form som nærmest går av seg selv. Den del av meg som ville noe annet, slapp i alle fall ikke til. Følgelig var jeg nærmest overflødig som et skrivende subjekt. Et jeg som behersket formen og med det realiserte seg selv. Som trengte igjennom denne infantile skolestil – og julebrevformen og fikk meg til å fremtre som en unik skribent med etos. Eller, om ikke unik, så i alle fall litt med litt mer tyngde og raffinement.
Tyngde og raffinement gjentok jeg for meg selv i det jeg åpnet utgangsdøra og gikk inn.
- Nå, hva blir det til, kona mi.
- Jeg tror du har rett”, svarte jeg. Det må bli en metatekst om hvordan stereotype former spiser unikhet.
- Ikke verre, sa hun
- Nei, sa jeg
Før vi går videre og ser på problemet med å etablere et unikt jeg i en selvbiografisk tekst; før vi ser på hva unik i denne sammenheng betyr samt hvilken strategi som kan anvendes, så la oss se litt nærmere på hvordan Fosse og Nesbø sliter med formen.
Jon Fosse
Og la oss begynne med hva som kan være grunnen til Jon Fosses ubehag over den offentlige Jon Fosse. Og for å vise hvordan dette henger sammen, skal vi henvende oss til novellen Krukken av Svein Jarvoll. Hovedpersonen i denne novellen blir – uten at han vet hvorfor – stengt inne i en krukke og kastet på havet. For å overleve, risser han inn ord på veggene inne i krukken med en spiker. Denne, som han sier: ”..tvangen i det materialet som står til min rådighet..”, det vil si spiker og leire, får han til å tenke på forholdet mellom tanke og skrift: Det vil si”…avstanden mellom en tanke som smeltet og en skrift som stivner, avstanden mellom en tanke som aldri ville stanse og en skrift som måtte stanse et sted,..”.[5] Eller for å si det slik Jon Fosse kunne ha tenkt det, der han lå utstrakt på sofaen i Paris:
- Det handler om avstanden mellom meg selv, mellom den Jon Fosse som lever et vanlig hverdagsliv, og den utgaven av meg som journalister og mediefolk meisler ut i et bilde. Slik et stillbilde stanser en bevegelse og gjøre den til positur, slik stanser de lett gjenkjennelige mediefortellinger meg i et formalistisk grep. Jeg blir form, eller bedre: form blir til formel. Noe som vil si at noe blir borte.
Jo Nesbø
Hva er det så som rører seg bak Nesbøs uvilje mot å ta Harry Hole til lerretet? Har vi her å gjøre med et utslag av den klassiske konflikten mellom filmens ytre figurative bilder kontra bokas indre mentale bilder? La oss se på enda et eksempel: I boka ”Det lyse kammer” snakker Roland Barthes om hvordan han på den ene siden drømmer om at bildet av han skal falle sammen med hans ”dype jeg”. På den annen side vet han at slik kan det ikke være. Som han sier: ”..det er meg som aldri faller sammen med mitt bilde fordi bilde er tungt, ubevegelig og stedig..().. mens det er meg som er lett, splittet og spredt…”.[6] Kanskje er vi her inne på noe av det som kan røre seg bak Nesbøs billedvegring? På den ene siden vil han at den Harry Hole som gestaltes på filmlerretet skal være mest mulig lik den Harry han har sett for sitt indre. På den annen siden tenker kanskje Nesbø at i det øyeblikk Harry fremtrer i et bilde som er dekkende for hvordan han har sett han, i det øyeblikk er Harry ferdig som et mentalt bilde. For som han sier i intervjuet: ”På film finnes det ikke èn Harry Hole – det finnes tusen av dem, og mange av dem er kanskje bedre enn Harry”. Ved å gi seg bildet i vold, plasseres Harry i rekka med andre krimhelter. Hans konstitusjon som et ”lett, splittet og spredt” mentalt bilde blir utkonkurrert av filmheltens ”tunge, ubevegelige og stedige” nærvær. Harry går fra å være en unik krimhelt i Nesbøs hode til å bli et nummer i rekken av mange krimhelter. Det blir som å lese Hamsuns Sult etter å ha sett Henning Carlsens filmatisering med Per Oscarsson i hovedrollen. Eller lese Colin Dexters bøker om førstebetjent Morse uten å se for seg John Thaw som Morse. Ikke dermed sagt at bildene ødelegger leseopplevelsen, men det blir en annen opplevelse.
”meg selv”
Ovenfor har vi sett hvordan Jon Fosse kjenner seg fanget i den medietilpassede ”Jon Fosse”. Vi har sett hvordan Jo Nesbø frykter at Harry Hole skal blir borte som et mentalt bilde ved visuell identifisering. Og vi har sett på de fremmedgjørende mekanismer som trådte i kraft i det øyeblikk jeg satte meg ned for å skrive dette tilsynelatende enkle ordet ”jeg” i en tekst. Et jeg som ikke greide å løfte seg over den oppramsende skolestilen eller halvmorsomme julebrevformen. Nå kunne jeg jo ha slått meg til ro med at slik ble det. Men som sagt, for det første skulle dette være en tekst om meg selv som fagperson på masternivå. Og for det andre, dersom jeg skal gjøre meg noen forhåpninger om å formidle meg selv som et unikt subjekt i det hele, så må jeg, uavhengig av hvilken form eller sjanger jeg anvender, gjøre det med bevissthet om formen jeg bruker. Vi skal se på hvordan anvende en form uten helt å gå opp i den formen eller sjangeren en bruker. Som uforbederlig romantiker søker jeg nemlig hele tiden mening i det som kan realiseres av meg selv. Det vil si den tekst som kan bære min signatur eller vannmerke, som Merete Morken Andersen snakker om.[7] Jeg motsetter meg enhver forms alt for gjenkjennelige trekk. Og som vi skal se: det er strategien til den liberale ironiker en kan bruke som formens veiviser.
Nå er det ikke bare billedmediene som uniformerer og former vår bevissthet, slik som tilfellet var med Jon Fosse og Harry Hole. Øyvind Pålshaugen skriver: …”vi overser gjerne at vår individuelle bevissthet allerede er invadert av et annet, ikke mindre billedskapende medium, nemlig språket…”.[8] Og la oss ta den selvbiografiske tekst som eksempel: Først setter du deg ned og holder en idédugnad: skriver ned noen strøtanker om innhold og form. Så bøyer du deg over tastaturet. Og du har ikke skrevet mange setningene før du merker hvordan en usynlig hånd tar tak i språket. Det er som om en uinvitert struktur melder seg på og gir teksten en retning du ikke helt har kontroll på. Som for eksempel skolestilen – eller julebrevsformen. Det er som om det unikt tenkte forsvinner inn i formens ferdigtenkte liv.
Witold Gombrowics
Hvordan skal jeg så gå fram for å presentere meg som unik? Med unikhet tenker jeg ikke på å presentere meg slik jeg er. Jeg har ingen tro på at det finnes et vokabular ”der ute” som er meg. Det handler nærmest om det motsatte: hvordan unngå å bli borte i formens tilstivnede konvensjoner. Få har skrevet mer innsiktsfullt om formens paradoksale tilstand, enn den polske forfatter Witold Gombrowics. La oss koste på oss et lengre sitat:
…”den viktigaste, den mest drastiska, den olösligaste tvisten är den som förs innom oss av våra två grundläggande strävanden: den ena vill ha form, gestalt och definition, den andra värjer sig mot gestalten, den vil inte ha formen. Så er mänskligheten funtad at den standigt måste definiera sig själv och ständigt försöker komma undan sina egna definitioner. Verkligheten är ingenting som låter sig helt och fullt inneslutas i form. Formen svär mot livets väsen. Men varje tanke som vill definiera formens utillracklighet blir också form ock bekräftar därmed bara vår formsträvan.[9]
I forhold til den selvbiografiske teksten jeg skulle skrive, så handlet det om hvordan viljen til å definere meg selv ble fulgt av en uvilje mot det jeg som definerte meg. Vilje til å gi meg selv form ble fulgt opp av en uvilje mot den sammen formen. Som Gombrowics sier så ”..svär formen mot livets vesen”. Men samtidig er det umulig å tenke seg at en kan få innsikt i sitt eget og andres liv uten å ty til formen. Som den svenske historikeren og forfatteren Åsa Linderborg svarer da hun blir spurt om hvordan hun forholdt seg til at noen familiemedlemmer ble lei seg da de ble kjent med innholdet i boka hennes ”Meg eier ingen”: ”Jeg ville på ærlig vis oppdage hvem min pappa var, og for å forstå ham måtte jeg skrive det som var sant for meg”.[10] Det var farens alkoholisme Åsa Linderborg brakte fram i lyset. Uten at hun eksplisitt sier det, så er jeg sikker på at hun har gått noen runder med seg selv før hun fant den formen som gjorde faren sann for henne. Og selv om hun er fornøyd med måten hun forteller om han på, er jeg rimelig sikker på at hun opp til flere ganger når hun har snakket om farens liv har tenkt som så at: Selv om jeg sier at han var slik og slik, så er det ikke helt rett, han var også uendelig mye mer. Men det å komme med alle mulige varianter av hvordan et annet menneske er, går ikke. Særlig ikke i møte med medier som vil ha klar tale. Du må holde deg til en hovedfortelling. Formen fanger.
”den formufullendte ironiker”
Hvordan skal jeg så forholde meg til form som et nødvendig onde som gir innsikt og struktur? Det er dette vi til sist skal se på. Og det handler om formbevissthet. Eller bedre, om form som den gyllne middelvei. For å presentere seg på en behagelig måte må en unngå endelig form.
Dersom jeg skal definerer meg som fagperson, så er det skribentens. Og er det noe som jeg er opptatt av som skribent, så er det problemet med grovkornede forenklinger av mennesket. Hvorfor jeg er opptatt av akkurat dette, har jeg ikke noe klart svar på. Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt et dårlig forhold til hvordan stereotypier – i form av språk eller bilder – reduserer kompleksitet. Så da poststrukturalismens tankegods nådde landet slik midten på 80-tallet, hadde jeg ikke noe problem med å tilslutte meg deres syn på språk som et rigid medium med lite handlingsrom. ”Hvordan kan et menneske være et subjekt for et språk som i tusenvis av år har formet seg uten det”.. spurte den franske filosofen Michel Foucault retorisk.[11] Og vi var mange som samtykket. Men selv om språket ble tolket som en ordensmakt, så var det også samtidig et enormt elastisk medium. Og siden en ikke kunne gjøre seg noen forhåpninger om å komme hinsides språket, så var eneste mulighet å anvende språket mot språket. Alt for å yte motstand mot dets iboende trang til å sette verden i omløp i allerede kjente fortolkningsskjemaer. Eller altså stereotypier.
Det er her den romantiske impuls av å skape noe unikt som ikke fullstendig går opp i formen, kommer inn. Det gjelder å anvende språket mot språket uten å tro på at det finnes et endelig vokabular, for å si det med den amerikanske filosofen Richard Rorty. I essayet ”Privat ironi, liberalt håp” sier han: det gjelder å ..”droppe ideen om å nå sannheten til fordel for ideen om å gjøre ting nye”.[12] Rortys liberale ironiker satser på å gjenskrive seg selv i et språk hvor språket hele tiden spilles ut mot språket; alt for å unngå å bli fanget i det vokabular man automatisk får overlevert. Ironikeren er klar over at de termer man bruker til å beskrive seg selv, er forandelige. Han eller hun satser uten sikkerhetsnett, uten tro på noe endelig vokabular. De vet å ..”spille det nye ut mot det gamle.. og de er på høyde med at det er gjenskrivningen som bestemmer om man ..kommer til å ta seg godt eller dårlig ut”[13] Selv om jeg synes det kan hvile noe vel heroisk over Rortys liberale ironiker, så har jeg sans for hans teoretiske ståsted og argumentasjon.
Vel, er jeg (og du) noe klokere etter denne formens gjennomgang? Er jeg bedre skikket til å skrive en selvbiografisk tekst? Det jeg vet er at det er helt greit å slite med formen. Det er det flere som gjør. Og så lenge språket like mye finner opp oss som at vi oppfinner språket, så har vi med et medium å gjøre som en skal passe seg for. Det former oss, men vi kan også utøve motstand mot formen i språket. Skal en ha mulighet til å presentere seg som unik, så må en arbeide med språket mot språket. Jeg kan i alle fall håpe på en plass utenfor stereotypien. En ting er sikkert. Neste gang jeg aner at skolestilen eller julebrevets form sniker seg inn i teksten, skal jeg enten anlegge et abstraksjonsnivå som går disse sjangerne en høy gang. Eller – som også er en mulighet – bevisst bruke julebrevsformen mot julebrevsformen.
Noter
[1] Klassekampen 19.09.09
[2] Klassekampen 24.09.09
[3] Dagsavisen 12.09.07
[4] Svendsen, L.FR.H.(2005): Kjedsomhetens Filosofi:33, Oslo: Universitetsforlaget
[5] Jarvoll, S. (1990): Den Ufullførte Beretningen om Henry Glass:102, Oslo: Gyldendal
[6] Barthes, R. (1987): Det Lyse Kammer:21, København: Forlaget Politisk Revy
[7] Andersen, M.M. (2008): Skriveboka: 360, Oslo: Aschehoug Forlag
[8] Pålshaugen, Ø. (2001): Språkets Estetiske Dimensjon:73, Oslo: Spartacus Forlag
[9] Gombrowics, W (1990): Dagboken (1953 – 1956): 148/49, Arløv: Bonniers
[10] Linderborg, Å. (2009): Meg eier ingen, Oslo: Versal Forlag
[11] Foucault M. (2001):hos Pålshaugen Ø. i Språkets Estetiske Dimensjon: 73, Oslo: Spartacus Forlag
[12] Rorty, R. (1991): Kontingens, ironi og solidaritet: 82, Århus: Forlaget Modtryk
[13] Ibid. 77
