Begrepsjournalistikk
Jeg er først og fremst en begrepsarbeider. Før var jeg derimot mer en begrepsoppfinner. Under inspirasjon av franske og danske poststrukturalister eller postmodernister likte jeg å finne opp nye begreper. Et var begrepet somografi eller somografiske tegn. Tanken var at ordet skulle referere til kroppens skrift; det vil si de tegn vi avgir i møte med andre. Tanken var å finne et ord som kunne erstatte begrepet ”kroppsspråk”. Et ord som etter min smak var forslitt og med hovedfokus på avsenderens mulighet til kroppskommunikasjon og ikke – som er min vinkling – på mottaker som en kroppskategoriserende Andre. Et annet begrep jeg fant på var virotypier. Et ord jeg mente skulle ta begrepet ”stereotypier” til nye høyder. Under inspirasjon av den franske sosiologen Jean Baudrillard og hans bruk av metaforen ”virus” på kulturelle forhold, var tanken å få fram hvordan mediesamfunnets forenklede bilder var kommet til ”virusstadiet”. Det vil si hadde slitt seg løs fra virkeligheten for å begynne å yngle på egenhånd. Tanken var å få fram hvordan mediebildene ikke lenger innfant seg med bare å imitere verden, men hadde begynt å ”besmitte” den. Og det på en slik måte at virkeligheten selv ikke lengre hadde tid til å tilvirke seg selv som virkelighet.
Etter noen runder med disse begrepsoppfinnelsene, la jeg dem på is. Grunnen var at de fungerte ikke, de gav ikke leseren noen umiddelbar assosiasjon. Det ble viktigere å forklare begrepene enn de fenomenene de skulle gripe. Slik ødela de for tekstens flyt og gjorde dem lite velegnet til retorisk bruk. Noe av problemet kan skyldes at vi i Norge – sammenlignet med for eksempel Danmark – ikke lever i noen begrepsglad kultur. Danskene har en helt annen tradisjon på det å lese begrepstunge tekster. Vi lever i en praksisorientert og løsningsfokusert kultur hvor ting skal være konkrete og referere til noe empirisk. Når det er sagt, så ser jeg nå i ettertid (når jeg blar tilbake i noen av de danske antologier om fransk filosofi som bokhylla mi er full av) at noen av disse tekstene nærmest er uforståelige. Og siden jeg selv er blitt såpass voksen at jeg ikke lenger har tid til å lese nesten helt uforståelige tekster, er tiden inne for en vending. Og la oss – for enkelthets skyld – kalle det en vending mot begrepsjournalistikken. Begrepet fant jeg på etter en lengre diskusjon på en fest med en bekjent av meg som er forlagsredaktør. Samtalen handlet om hvorvidt man skulle skrive vanskelig – og slik prøve å få leseren til å strekke seg – eller gi hele dette oppdragerprosjektet på båten og skrive så vanlig folk umiddelbart forstod det. I ettertid er jeg derimot tilbøyelig til å gi min venn forlagsredaktøren litt mer rett enn jeg den gang var villig til å gi ham. Det finnes måter å formidle teoribaserte tekster som kommuniserer uten å stable tunge og vanskelige ord etter hverandre. Og det uten å kompromisse med det saken dreier seg om. Så derfor altså: begrepsjournalistikk. Det vil si å skrive teoribaserte tekster gjennom utstrakt bruk av eksemplifiseringer for å illustrere hva som begrepsmessig ”står på spill”, for å si det med en frase danske akademikere ynder å bruke. Det handler om en colageteknikk hvor man ”limer inn” det tekstmaterialet som hjelper en i å fortelle den historie man har satt seg fore å fortelle. Selvsagt må hjelpetekstene, for å kalle dem det, passe inn i fortellingen. Det vil si at småfortellingene som skal eksemplifisere begrepene, må komme mest mulig naturlig. Dersom jeg skal være ærlig, så ser jeg derimot, for å vende blikket mot egen tekst, at ikke alle sitatene jeg har med, tåler nitidig granskning. Det handler mer om at man har en umiddelbar følelse for at dette fungerer og så håper at mottaker deler noe av de samme assosiasjoner. Det handler altså om å ta det man finner fra aviser, romaner, sakprosa, TV og radio eller eget liv for den del til å fortelle begrepene i stedet for bare å anvende dem. Problemet med denne metode, er att teksten kan bli vel mye refererende og snirklete. Med det siste sikter jeg til hvordan teksten kan spre seg utover i litt for mange rom. Det blir litt for mye sidesprang og digresjoner, for å si det slik. Det er lett å spore av. Noe som går på bekostning av drivet i fortellingen. For som jeg skriver i teksten: ”om meg selv som form”, så handler det også her om form som ”lyst og last”. Og det gjelder å holde tunga rett i munnen; det vil si gi historien en neonlunde konsistent form. Jeg ser derimot at artikkelen jeg har skrevet, kan bli litt snirklete. Jeg ser jeg strever med å holde meg til saken og ikke spore av. Noen steder må jeg ty til hjelpelinjer som:..dette skal vi senere se nærmere på, men først skal vi se på… osv. Slike grep kan man bruke, men det bør ikke bli for mange av dem. I ettertid ser jeg blant annet at jeg har brukt vel mye plass til herrene Fosse/Nesbø og de utfordringer jeg dikter at de strever med. Særlig ble det litt langt om Nesbø og hans antatte aversjon mot å se Harry Hole som et bilde på et lerret. Det er evnen til å balansere denne ”klipp og lim metode” som utfordrers. Det gjelder ikke å bli for glad i de illustrerende hjelpetekster. Det handler hele tiden med å ha sakens lengdesnitt for øye; det vil si bevege teksten i lengderetning og ikke bli for glad i selve sidesporene. Det er som med krim: det handler om å ikke bli for opphengt i krimhelten eller krimheltinnens privatliv dersom det ikke har noe med selve hovedplottet å gjøre. Slik er det også med begrepsjournalistikken. Siden man her titt og ofte anvender seg av sidesprang for å forklare, illustrere, eksemplifisere, så må man hele tiden ha blikk for hva som er selve hovedsaken i teksten.
