Selv om essayet ”Vår typecasting til daglig”(1) kan leses som en selvstendig tekst, er den ment å inngå som et av flere essay(2 el. 3) jeg har tenkt å samle under overskriften ”Fra kropp og sjel til kropp og tegn”. Jeg har altså tatt imot oppfordringen med allerede nå å tenke på masteroppgaven (med foreløpig arbeidstittel Ansikt mot Ansikt). Det kapitel eller bolk som dette essayet er tenkt som en del av, skal handler om kroppen som en semiotisk markør i en avsender – mottaker kommunikasjon. For å si det enkelt: som avsender pynter vi kroppen med tegn og som mottaker lærer vi oss hvordan lese kroppen som tegn. Bakteppet er livsstilssamfunnet hvor kroppen har fått en helt sentral plass i markering av identitet. Noe som igjen – slik jeg ser det – fører til en rekke utfordringer.
Kronikk som problemorientert tekst
Det at den presenterte teksten er ment å inngå i en større helhet, setter også sitt preg på hvordan den er strukturert. Når jeg tidligere har skrevet tekster på en 10.000 til 15.000 tegn, har jeg tenkt kronikker eller artikler i tidsskrift. Noe som vil si at jeg tidlig i teksten – for eksempel i ingressen – har presentert problemstillingen. Det vil si at jeg har fulgt oppskriften til hva den finske tekstlingvisten Tirkkonen-Condit kaller problemorientert tekst. Denne består av de fire komponentene situasjon, problem, løsning og evaluering med problem og løsning som kjerne (derav forkortelsen PL-modellen på norsk). Som det står hos Dyste, Hertzberg og Hoel så er komponenten ”situasjon” ”..en noenlunde nøytral innledning som forbereder leseren på det problemet som er grunnen til at teksten i det hele tatt blir skrevet”(2). Dette passer bra for hvordan jeg tenker at en kronikk eller en artikkel i et tidsskrift bør være. Nemlig så tidlig som mulig og så klart som mulig etablere en problemstilling gjennom 2 til 4 spissede setninger. Nå kan en gjerne, som jeg har gjort i den teksten jeg her leverer, bruke skjønnlitterære virkemiddel, som selvopplevde hendelse, for å ”antyde problemstilling”. Men så fort dette er gjort, bør en i mer ”saklitterær” klartekst forsøke å spisse det problem som er grunn til at teksten er skrevet. Til slutt bør en i en kronikk, for her å anvende Tirkkonen-Condit modell, lansert en løsning som så blir evaluert, dvs. vurdert som god eller dårlig.
Klassisk retorikk
Men den presenterte teksten ville ikke passe som kronikk. For som leseren ser, den er ikke strukturert slik jeg mener en kronikk/artikkel burde være. Og grunnen er nettopp at dens form er mer essayets. Det vil si at – slik jeg ser det – de samme kravene til raskt å etablere problemstilling ikke trenger å gjelder. Og etter nøye overveielser så ser jeg at det er de klassiske retoriske grepene Exordium-Narratio-Confirmatio-Conclusio som best oppsummerer det grep jeg her anvender. Selv om disse begrepene ført og fremst er hentet fra hva som er oppskriften på en muntlig framstilling, kan de også anvendes i tekstarbeid. Og for å presentere hva disse forskjellige retoriske disiplinene betyr, så peker Exordium på hvordan taleren, eller her skriveren, må skape kontakt og tillit hos mottakeren; Narratio vil si å redegjøre for situasjonen; Confirmatio vil si å presentere argumentasjonen for de standpunkt som skal forsvares; Conclusio vil si å gi et kort resumè for hva man har kommet fram til(3).
La oss ta det hele i tur og orden: Som jeg allerede har vært inne på, så inngår denne teksten i en større helhet. Det vil mer spesifikt si at den er tenkt som et innledende essay til det kapitel eller den bolk hvor det overordnede mål er å vise hvordan vi til daglig orienterer oss etter hvem andre er gjennom bruk av hva jeg kaller typebilder. Det vil si livsstilsbilder som inneholder informasjon om alt fra utseende, gester og atferd til interesser og preferanser. Nerden, emo`en, sossen, macho-mannen og metall-typen er eksempler på slike bilder. Problemet derimot er at vi er så vandt til å anvende slike figurer som kognitive skjema, at vi ikke tenker på at det er det vi gjør. Og det er her essayet ”Vår typecasting til daglig” kommer inn. For å få mottaker av teksten til å tenke igjennom hvordan en selv anvender slike bilder for å identifisere andre, går jeg kontrært til verks. Det vil si, jeg prøver å få leseren til å bli seg bevist egen stereotypisering ved å vise hva fraværet av relevante orienteringsbilder kan føre til. Det er følgelig å anskueliggjøre fraværet av slike kognitive fortolkningsskjema, som er dette essayets problemorientering. I den klassiske retorikkmodellen presentert over, vil det si Narratio. Det er her man orienterer mottaker om hva saken handler om. Det vil si gi til kjenne det standpunkt man ønsker å bringe til torgs eller argumentere for. Grunnen til hvorfor problemstillingen kommer så langt ute i teksten, er at for å vise hva fravær av orienteringsskjema vil si, så må jeg først si noe om hva det vil si å kunne anvende typebilder som kognitive skjema på en tilfredsstillende måte. Det er her begrepet Exordium kan anvendes. Det handler altså om å gi seg tid til å skape kontakt og tillit hos mottaker ved å appellere til leserens gjenkjennelsesevne. For dersom mottaker ikke kjenner seg igjen og tenker at ”slik er det”, så er det vanskelig å få han eller henne til å oppleve det pinlige ved ikke å ha adekvate fortolkningsskjema for hånde. Confirmatio, som altså vil si å presentere argumentasjonen for de standpunkt som skal forsvares, ligger implisitt i de konkrete eksemplene jeg bruker. Situasjonene skal gjøre mottaker mer bevist på hvordan vi anvender typebilder ved å vise fram hva fraværet av slike bilder i situasjonen kan fører til. I og med at denne teksten er en del av en større tekst, så finnes det ingen klar Conclusio her. Det eneste som finnes av oppsummering, er helt på slutten hvor jeg peker på at det som kan redde en fra visuell agnosi, det vil si fra mangelfull evne til å oppfatte hva man ser, er å sette i gang å produsere ”nye fortolkningsskjema”(som jeg her tenkt at det neste essay skal handle om).
Flere litterære former
Som det framgår av teksten, så består den av to litterære former. Det vil si en mer selvbiografisk/selvopplevd del og en mer journalistisk/teoretisk del. Noen ganger flettes de inn i hverandre, og noen ganger holdes de mer klart adskilt. Det er særlig i teksten knyttet til exordium og confirmatio disiplinene at jeg anvender denne formen. Hensikten er å skape variasjon, driv og drama i teksten for å vekke mottakerens oppmerksomhet (exordium) samt presentere argumentasjonen på en livaktig måte (cofirmatio). Ved å anvende denne to-sjangerformen ønsker jeg å få egne erfaringer til å framstå mer allmenne samt få teorien til å fremtre mer konkret. Og selvsagt, håpe er at de to litterære former kan fungere som en retorisk helhet.
Metaforer
Til slutt litt om de metaforer jeg bruker. Jeg ser at mange av dem kan ses i forlengeles av den to-litterære formen nevnt over. Metaforer som
”perseptiv søkemotor”, ”utseendejusteringer”, ”type-misreading” ”hardcore” segmentet” bærer preg av et forsøk på å gjøre det hverdaglige begrepslig og det begrepslige hverdagslig.
Hva jeg kunne tenke meg å diskutere: 1. Hvordan fungerer det å bruke såpass lang tid på å komme fram til hva som er essayets problemorientering? 2. Hvordan fungerer bruken av de to litterære formene; greier jeg å få det egenopplevde allment og det teoretiske konkret og fungerer de som en retorisk helhet?
Noter:
- Tittelen er en parafrasering av den amerikanske sosiologen E. Goffmanns bok: ”Vårt rollespill til daglig”.
- Dysthe, Hertzberg og Hoel (2000): Skrive for å lære s. 84, Oslo: Abstrakt Forlag
- Lindhardt, J. (1987): Retorikk s. 51, København: Munksgaard
