Begrepsjournalist
Som fagskribent ser jeg på meg selv som en begrepsjournalist[1] med kritikk/refleksjon over stereotype fortolkninger som tema. For enten vi ser ut på verden, oss selv og andre; eller leser om eller ser bilder av verden, oss selv og andre; eller snakker om verden, oss selv og andre, så har vi stereotypiene med oss.
Jeg velger å begynne denne kritisk reflekterende fagloggen med denne erklæringen. Grunnen er at jeg vil ha fram hvordan de tekniske, teoretiske og praktiske verktøy som jeg anvender i skriveprosessen, forholder seg til et innhold. Nå er det ikke her tid og sted for noen diskusjon om forholdet mellomverktøy – innhold. Jeg deler Lindhardts oppfattning av at ”..retorikken lever av at form og innhold ikke adskilles”(Lindhardt 1987:74). For en som definerer seg som begrepsjournalist, er det viktig å påpeke hvordan retorikken ikke bare har med ytre form å gjøre. Som Lindhardt peker på, så kan vår mening med tingen vanskelig adskilles fra erkjennelsen av den (Lindhardt 1987:20)[2].
Nå har jeg aldri vært av den oppfattning at skrivingens formale grep er utvendige (instrumentelt) i forhold til det innhold som skal formiddles. Det er heller slik at jeg ikke har tenkt så mye på selve verktøyaspektet, i alle fall ikke på en systematisk måte. Det er først nå i høst at jeg har fått øynene opp for det mangfoldige samspillet mellom form og innhold – som analytisk atskillbart, men helhetlig fungerende. Jeg vil nå fortelle hvordan jeg har utviklet meg fra en, hva jeg vil kalle: begrepsidealist med stereotype fortolkninger som tema, via posisjonen ureflektert begrepsjournalist til en, forhåpentligvis, mer reflektert utgave av arten.
Altså begrepsjournalistikk. Det vil si å arbeide med å gjenskrive eller omskrive[3] mer vitenskaplige arbeider innen mitt emneområde (stereotypisering) i et annet vokabular, nemlig hverdagsspråket.[4] Før, det vil si under perioden som begrepsidealist, var oppfinnelse av nye begreper viktig. Under inspirasjon av franske og danske poststrukturalister eller postmodernister, likte jeg å konstruere nye ord. Jeg hadde en sterk tro på at geniale begreper skulle få leseren til å se verden på ny. Resultatet ble tekster som florerte av vanskelige begrep og fragmenterte assosiasjonsrekker. Det ble mye dårlig komponerte skrivearbeid.
Så kom tiden som ureflektert begrepsjournalist (en periode jeg nok ikke er helt ferdig med). For etter noen års avbrudd fra oppfinnergjærningen, tok jeg skrivingen opp på ny. Denne gangen var det kronikker og artikler jeg konsentrerte meg om. Jeg begynte å tenke struktur, men uten noen klar formening om hvordan den skulle være. Mitt mantra var nok at det gode innhold automatisk vil finne en god form. En undervurdering av verktøyaspektet som jeg ble tydelig klar over i det selvbiografiske essayet ”meg selv som form” jeg skrev til 2. samling i høst, og som den vedlagte versjonen er en sterk revidering av (forhåpentligvis noe forbedret). Teksten ble usammenhengende, jeg skrev meg vekk. Jeg la inn føringer om hva jeg skulle se på i essayet, men fulgte ikke opp. Og mottakelsen ble deretter.
Den fase som nå begynner å ta form, er den reflekterte begrepsjournalistens. Det er først utover høsten at jeg systematisk har begynt å reflektere over hvordan jeg arbeider. Jeg vil nå, med utgangspunkt i pensumrelaterte tekster, analysere det jeg har skrevet i høst.
Sjanger
Ifølge R.B. Brodersen skal sjangeranalysen ”..identifisere sjangeren/sjangrene ved teksten som analyseres, og deretter vurdere hvorvidt teksten som helhet oppnår sitt/sine formål” (Brodersen m.fl. 2007:67). De tekstene jeg har arbeidet med i høst, er alle innenfor sjangeren populærvitenskapelige artikler/essays innen sosiologi/litteratur. Ingen av tekstene har rene sjangertrekk. Som jeg under vil gjøre rede for, så anvender jeg ofte essayets karakteristika (topos[5]) for å popularisere eller omsette vanskelig tilgjengelige tekster til populærvitenskaplige artikler. Grunnen til denne sjangerblanding er å oppnå hva jeg anser å være tekstenes formål, nemlig utøve beste mulig begrepsjournalistisk arbeid med vitenskapelige tekster.
La oss se på hva som menes: Begrepsjournalistikkens formål er altså å gjenfortelle teori slik at det angår leseren. Det vil si forenkle og eksistensialisere[6] vitenskapelige arbeider gjennom bruk av egne erfaringer og eksempler. Brodersen sier at hovedforskjellen mellom et essay og en artikkel er at der hvor essayet er problematiserende så er artikkelen konkluderende(Brodersen m.fl. 2007:66). Selv om det er forskjell på i hvilken grad jeg skriver problematiserende/ konkluderende, så er alle tekstene i mer eller mindre grad strukturert som løsningsorienterte (Dysthe/Hertzberg/Hoel 2000:84). Dersom vi følger Brodersens definisjon av sjanger, så vil det altså si populærvitenskapelige artikler. Men, samtidig som jeg i all hovedsak arbeider konkluderende, så gjør jeg altså bruk av essayets karakteristika eller topos som retorisk verktøy. Det vil si jeg anvender ett eller flere av essayets kjennetegn i arbeidet med å gjenskrive vitenskapelige arbeider til populærvitenskapelige. Jeg tenker essayistisk, som i denne sammenheng vil si sirkulært gjennom situasjoner og eksempler, men prøver å strukturere tekstene lineært. Som artikler med begynnelse og slutt eller problem og løsning.
Essayets topos som retoriske grep
Det er særlig det personlige essayets karakteristika jeg bruker som verktøy til å forenkle og eksistensialisere. Det vil si at jeg prøver å tilføre tekster som i utgangspunktet er rike på logos mer patos og etos[7]. La oss se på hvilke av essayets kjennetegn jeg anvender som popularisator. Den tyske essayteoretikeren Gerhard Haas stiller opp hele 12 karakteristika for det gode essayet (Haas 1982). Av plasshensyn vil jeg ikke ta for meg samtlige, men kortfattet presentere hvilke essayistiske topos jeg anvender. Jeg vil også se på hvordan dette viser seg i de konkrete tekstene.
Det er særlig topos knyttet til assosierende tankeganger, det vil si spaserturer med omveier og avstikkere som Haas kaller det (Haas 1982:229), samt topos knytte til essayet som en dialogisk struktur, som en samtale med leseren, jeg anvender. Videre bruker jeg essayets kjennetegn subjektivt perspektiv samt det å skifte perspektiv for å vise flere sider av objektet (Haas 1982:234). Eksempel på bruk av de første topos kan være artikkelen ”Vår typecasting til daglig”. I to situasjoner forteller jeg om hvor desorientert en kan være dersom en ikke kjenner til koder for hvordan tolke andre menneskers ytre framtoning. Situasjonene kan ses på som avstikkere eller spaserturer for å gjenskrive eller nyformulere innsikter fra diverse vitenskapelige arbeider. Når det gjelder essayets topos, dialogisk struktur, altså det å henvende seg til lesere, så prøver jeg å anvende en gjennomgående subjektiv tone eller stil. For eksempel bruker jeg ofte personlige, nesten private situasjoner, som grep for å eksemplifisere vanskelige teorier eller begrep. Videre hender det at jeg, som i teksten ”7 elevtyper, 15 homsetyper og noen til ” henvender meg til et du. Alt for å trekke leseren med. Essayets karakteristika å skifte perspektiv for å vise flere sider av et objekt, anvender jeg for å belyse komplekse tankestrukturer. For eksempel bruker jeg dette grepet i de to situasjonene i teksten ”Vår typecasting til daglig” for å belyse fenomenet desorienterthet fra flere sider.
Strukturering av tekst
Vi skal nå se litt på disponering og strukturering av tekstene. Men i stedet for å bruke plass på å gjengi de teorier/metoder som generelt hører til dette feltet, velger jeg en problemorientert vinkling. Det vil si å anvende relevant pensumslitteratur for å si noe om de utfordringer jeg som populariserende fagskribent har møtt i høst.
Det er ingenting som ”..slår et sterkt resonnement når det gjelder å belære”, slår Brodersen fast (2007: 47). Og jeg vil holde meg til retorikken, til hvordan påvirke leseren. Problemet er nemlig at noen av de essayistiske grepene jeg anvender for å omsette vitenskapelige tekster, lett kan gå på bekostning av den populærvitenskaplige artikkelens lineære struktur med situasjon, problem, løsning og evaluering som hovedkomponenter (Dysthe, Hertzberg, Hoel 2000:84). Noe som altså kom klart til uttrykk i førsteutgaven av essayet ”meg selv som form”. Det er særlig de mer, hva vi kan kalle, sirkulære essayistiske karakteristika assosierende tankeganger med sine avstikkere samt skifte av perspektiv for å vise flere sider av objektet, som kan gå utover logos i teksten. Det er nemlig lett både å miste tråden i resonnementet og spore av selve hovedsynspunktet (Brodersen 2007:56) når de situasjoner og eksempler som skal oversette vitenskapelige teorier/ begreper, er av mer sideordnet karakter. Det vil si at de er passasjer som ikke nødvendigvis refererer direkte til hovedsaken, men har parabelen[8] som form. Det var det som skjedde med det før nevnte essayet. Jeg ble for glad i sidesporene og mistet saken og resonnementets lengdesnitt for øye. Det er som med krim: det gjelder ikke å bli for opphengt i krimhelten eller krimheltinnens privatliv dersom det har lite eller ingenting med hovedplottet å gjøre.
Metaforer
Til slutt litt om metaforbruken: Selv om jeg er av den formening av metaforer tilhører ”..språkets grunnleggende form” (Kjeldsen 2006:245) og er noe mer enn det spesielle og eksepsjonelle i språkbruken, så er det her analyse av metaforer jeg er mest opptatt av.
Mange av de metaforer jeg bruker bærer preg av det begrepsjournalistiske gjenfortellingsarbeidet. Metaforer som perseptiv søkemotor, utseendejusteringer, type-misreading[9] kan ses som forsøk på å gjøre det hverdaglige begrepslig og det begrepslige hverdagslig. Det handler om å ”..beskrive noe abstrakt på bakgrunn av noe konkret”(Andersen 2008:409) for de jeg anser som min målgruppe, nemlig unge mellom 20 og 30 år.[10] Som det framgår av tekstene ”Vår typecasting til daglig” og ”7 elevtyper, 15 homsetyper og noen til”, så er jeg opptatt av kroppens visuelle trekk. Derfor prøver jeg å gjøre begrepsmetaforene billedsterke, som Askeland er inne på (2006:103). Dette for å få språket til å klinge sammen med det visuelle. Metaforer som: identiteten skal synes utenpå, ekspressive identitetsmarkører og samle seg bak typefaner[11], prøver alle å spille på at det er en visuell ”..interaksjon eller gjensidig påverking mellom to element i ein metafor (Askeland 2006: 89). En interaksjon som her er ment å skape en visuell måte å tenke på.
Litteratur:
Andersen, M.M. (2008): Skriveboka, Oslo: Aschehoug Forlag
Askeland, N (2006): I Å lese i alle fag, red. Maagerø/Tønnessen, Oslo: Universitetsforlaget
Brodersen, R.B (2007): I Tekstens autoritet. Tekstanalyse og skriving i Akademia, Brodersen m.fl., Oslo: Universitetsforlaget
Dysthe/Hertzberg/Hoel (2000): Skrive for å lære, Oslo: Abstrakt Forlag
Haas, G.(1982): I Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon, Oslo: Det Norske Samlaget
Kjeldsen, J.E. (2009): Retorikk i vår tid, Oslo: Spartacus Forlag
Lindhardt, J. (1987): Retorik, København: Munksgaard
[1] Begrepsjournalistikk(nyord): det å anvende begreper fra vitenskapen på aktuelle saker og konkrete fenomen. Forbilde: Mytologier – Roland Barthes.
[2] Velger å ikke trekke inn Carolyn R. Millers artikkel ”Genre as Social Action”, har sans for hennes teoretiske posisjon(se sjanger som sosial interaksjon og ikke som formal analyse), men jeg velger å se det hele i en Aristoteliske tradisjon hvor retorikk tolkes som situasjonsbestemt kobling mellom form og innhold.
[3] Bruker betegnelsen gjenfortelle, gjenskrive, omskrive og nyskrive litt om hverandre. Velger å tolke det som å omskrive noe i et nytt vokabular. Noe som tilsier at jeg arbeider med populærvitenskapelige tekster hvor det gjelder å gjengi allerede etablert viten(Brodersen 2007:71); det vil si forming av det allerede forma som Haas nevner som et av essayets karakteristika (Haas 1982:238).
[4] Jeg har ikke noe naivt forhold til hva oversettelse i denne sammenheng vil si; jeg er enig med Lindhardt hvor han, med henvisning til Cicero , problematiserer troen på at man kan oversette en tekst til en annen uttrykksform og samtidig beholde innholdet nærmest uforandret.
[5] Topos: her: allment synspunkt eller argumentasjonsmønster (Kjeldsen 2009:38)
[6] Eksistensialisere: nyord; vil si å få leseren til å framkalle følelsen av at ”dette angår meg”.
[7] Logos: overbevise gjennom selve saken, det som sies, ”..det fornuftsmessige i teksten (Andersen 2008:383); patos: overbevise tilhøreren gjennom ”..å ha akkurat passe mye appell til følelser i teksten (Andersen 2008:382); etos: overbevise gjennom ”..talerens karakter (Kjeldsen2009:33) eller ”..skriverens vannmerke (Andersen 2008:360)
[8] Parabel (gresk, parabole, sammenligning) betyr lignelse, den art av litterær diktning hvor dagligdagse begivenheter og hendelser blir fremstilt som sinnbilder på høyere sannheter(wikipedia)
[9] Tatt fra teksten: Vår typecasting til daglig.
[10] Gjelder ikke det mer litterære essayet ”meg selv som form”.
[11] Tatt fra artikkelen: 7 elevtyper, 15 homsetyper og noen til.
