Kom, pitchet og gikk…
- Mitt møte med forlagsverden, spør du?
- Nei, jeg vet ikke jeg. . . raskt oppsummert: kom, pitchet og gikk…
- Ikke mer?
- Nei!
Ok, rett skal være rett, det skjedde noe mer, men det kan vi ta muntlig ved en senere anledning. Her vil jeg si noe om forlagsrundens grunnstemning. Og til å hjelpe oss i gang, kan vi begynne med Liv Ullmann. I et intervju forteller hun om et møte mellom Ingmar Bergmann og Woody Allen på en restaurant i New York.
“It’s wonderful to see when two geniuses meet. During dinner they would look at each other admiringly and then look around shyly. Neither uttered a word”.
Nå finnes det flere versjoner av hvordan dette møtet forløp: som det står lengre nede i samme intervju “ Of course, there is a Woody Allen version of the story in circulation where he is supposed to have told Liv what an interesting conversation he had with Bergman! (Mer om opplevelsens dobbeltliv til slutt).
I motsetning til Ullmanns versjon av den berømte middagen med Bergmann/Allen, så var det ikke taust rundt forlagsbordet, heller ingen som så beundrende på hverandre eller sjenert snudde seg vekk. Men, og her er vi ved poenget – med et, muligens to unntak – så var det lite energi, begeistring og entusiasme å spore. Ved første og andre pitch var kroppen såpass på selvstyr, at energinivået holdt seg oppe. Men derfra og utover, gikk det bare en vei, energikurven flata ut og ente under bordet.
Først trodde jeg at det bare var meg det var noe feil ved. Men, jeg vet at jeg kan blir begeistra, det er ikke lenge siden jeg lot meg engasjere av et foredrag på jobben hvor temaet var rusavhengighet og behandlingsresultat. Ikke akkurat lystige greier. Men som foredragsholderen sa: ”ingen blir bedre om vi forteller oss selv hva vi ikke får til. Vi må begynne med hva vi er gode på”. Og jeg gikk ut med en godfølelse, tross alt. For tro det eller ei, jeg kan la meg rive litt med, men jeg er avhengig av at andre begynner og holder begeistringen oppe en stund.
Og det var det ikke mange som gjorde. Resultat, jeg fikk ikke kongefølelsen. Til det ble det for mye fokus på hvor vanskelig allting er. Først så var det om hvor vanskelig det var for bransjen (og jo da, det er ikke lett). Så var det kommentarer opp og ned om hvor vanskelig det var å få gitt ut bøker i det hele tatt. Og når turen kom til respons på pitchingen, så var det vel ikke akkurat hysteriske tilstander. Refrenget var at ”det der er for smalt, for uklart, for tykt, for tynt, for langt, for høyt og alt for vanskelig”. Og hørte jeg noe om målgruppe… Jeg noterte ikke en innetier.
Når jeg blir møtt med innstillingen: dette blir ikke lett – tredobler jeg innsatsen og sier til meg selv: dette blir ikke lett nei, det blir vanskelig, vanskelig, vanskelig… Jeg trenger inspirasjon, ikke katastrofepiloter (for å si det med en neologisme..).
Skihoppere blir coachet til ikke å tenke negativt, ja, endog lært opp til å ikke tenke at men i det hele tatt kan tenke negativt. For dem handler det om å finne fram til godfølelsen. Se seg selv i et svev de får til – og kan strekke seg nedover og nedover….
Det skal forlagene ha, de fikk meg til hoppkanten, men ikke lenger. Skal en få noen til å sveve, så må en begynne med entusiasme og mer entusiasme. Selvsagt skal en peke på at alle ting har sine utfordringer, at veien fram er lang osv. Men en begynner ikke der. Det hadde fyren som fortalte om rusavhengighet skjønt, men bokbransjen, der er alt så vanskelig. Først litt yes-saying please, så litt balanse. Til slutt kan du komme med en katastrofe eller to, ..viss du absolutt må.
Men heldigvis, det er mye som oppmuntrer. Bøker for eksempel, både ”The Long Tail” og ”tekst2null” er inspirerende lesning. Rart å tenke på at de handler mer om de nye teknologiene som skjermen, nettet, hypertekst osv. enn om de gamle bokteknologiene.
Og kanskje er vi her inne på noe vesentlig, nye medier har lettere for å generere energi. De har fordelen ved at de ikke trenger å samle troppene mot det gamle men hele tiden fremkaste nye prosjekt og muligheter. I en kronikk i Dagbladet 24.09.10 sier Espen Andersen at bokbransjen ”minner om en lett overårig eks-atlet, bedyrende at jo da, man skal nok begynne å trene, men først skal det rette utstyret skaffes og den rette innstillingen finnes. I mellomtiden bør den fornødne respekt utvises – rør ikke mine sirkler, og i alle fall ikke mine støtteordninger”. Kanskje er det en offeridentitet forlagene holder på skape seg: før var de garantister for dannelse, ytringsfrihet og stor forbruk av papir, så kom alle tekniske duppetitter og tukla det hel til, en kan bli sur av mindre…
Et annet poeng er at nettet, som det lavtersketilbud det er, ikke diskriminerer. Selv om en enkelte ganger skulle ønske at det fantes en redaktørkonge som kunne luke ut noe av alt tullet, så er ideen om at alle kan, frihetsutvidende. Selvsagt skal man prestere for å få gitt ut en bok; men igjen, det er innstillingen jeg etterlyser. Det å være proaktiv, spille på lag og se på muligheter, være inspirator i stede for festbrems. ”Not cool” den attityden der i en tid hvor man lett kan pakke sammen sakene sine og melde flytting til eget forlag eller nettet. Som det står i ordlyden til samlingens oppgave: se på muligheter og begrensinger: slik skal det høres ut, først yes så no…
Så tilbake til trespannet Ullmann/Bergmann/Allen og hvem som skal ha opplevelsesmakt over en situasjon. Hvem skal vi stole på? Bergmann kan vi av naturlige grunner se bort fra. Men Allen.., han hadde tydeligvis en helt annen versjon av møtet enn Ullmann. Hvem har rett? Vel, til det er det bare å si at all opplevelse har noe subjektivt ved seg. Nå kan en selvsagt innvende, at enten så snakker du med noen eller så gjør du det ikke. Men, nok om det. Poenget mitt er at det ikke er sikkert at dere medpitchere (eller forlagsfolk for den del) opplevde det samme som meg. Kanskje opplevde noen å sette bakkerekord, for her å gå tilbake til hoppmetaforen – hva vet jeg.
Ok, jeg kan ta en Allen, se stort på det si at jeg landa på kulen, men der var det stopp..
