Prøvekapitell

 

Forord

 

Alt jeg vil er å presentere meg på en behagelig måte, har den engelske musiker Bryan Ferry sagt.  Med en liten vri kan utsagnet stå som slagord for hvem denne boka er skrevet for: Nemlig alle som vil prøve å se andre og selv bli sett på en mer behagelig måte.  Verken krenke andre eller bli krenket av grove forenklinger.  Derfor kunsten å se og bli sett.   

Boka er en undersøkelse av temaet stereotypier og møter mellom mennesker.  Hva som er særlig aktuelt nå i dag hvor så mye av identiteten sitter i ytre tegn.  Det er fort gjort ikke å se andre eller oppleve seg sett som noe annet og mer enn summen av klær og utseende.  Noe som, for den som vil kommunisere utover den smale sti stereotypien tillater, har gjort ansikt til ansiktsmøter (eller førsteinntrykkssituasjoner som jeg også kaller det) til en utfordrende geskjeft. 

Som vi skal se gjennom en rekke eksempler, så er det i fysiske møter hvor vi ikke kjenner hverandre at vi har lett for å pøse på med tung stereotypisk skyts.  For selv om vi mer og mer også møtes på nettet, hvor vi har litt mer kontroll over presentasjonen av oss selv, så er ansikt til ansiktsmøter kommet for å bli.  Og det er i slike møter stereotypien utfordrer oss.  Noe som har gjort førstemøter til en kunstform.  Det handler om kunsten å se andre samt kunsten å bli sett som noe mer enn stereotyp dusinvare.    

(Så den obligatoriske takk til osv. osv.) 

 

Innledning

 

Jeg skal være ærlig.  Selv om boka heter kunsten å se og bli sett, så er det den siste kunstformen som har vært drivkraften for å skrive den.  Det vil si kunsten å bli sett på en ikke stereotyp måte.  Det er ubehaget over å oppdage at andre ikke ser en som noe mer enn den generaliserte utgave de allerede har bestemt seg for å se, som har vært motivasjonen.  Ikke det at jeg har vært noe spesielt utsatt for andres fordommer.  Min kategorireise har vært helt på det jevne.  Kort oppsummert så begynte det som soss på Otta i Nord-Gudbrandsdalen på 70- tallet.  En tid som var tøff nok.  I alle fall i helgene ansikt til ansikt med bygdas rånertyper.  Men, jeg var rask og lett til beins.  Så tok reisen en sving innom stoppestedet ”politisk oppvåkning”.  Det bar ut på venstresiden.  Jeg ble en såkalt suff `er og med det en selvsagt leder for den hardtslående organisasjone ”Nord-døler mot porno”.  Igjen kunne lørdagkveldene på bygdas eneste utested være tøff nok, men som sagt, jeg var lett til beins.  Så gikk reisen inn til Oslo og til stereotypien typisk m-l`er.  Jeg tok den politiske oppvåkning helt ut.  Hvor anti-pornokampen i Nord-Gudbrandsdalen i dag tilhører det kuriøse slaget, lurer jeg fortsatt på hvorfor jeg gjorde stopp nummer to, altså ble m-l`er.  Men gjort er gjort.  Etter noen år med politisk overoppheting meldt jeg meg i alle fall ut og tok veien inn i kategorien typisk student.  Hvor jeg typisk nok ble i alt for mange år – likt en rundkjøring en ikke kommer ut av.   Ved siden av runde på runde i denne stereotypien, har jeg ”kjørt kategorien” sosialarbeider.  Mer presist, jeg har arbeidet i dens kjerneområde, nemlig med rusmisbrukere.  En kategori som ofte utløser keitete oppførsel fra dem jeg presenterer yrkestittel for.  Mange har i alle fall mye på hjerte; mange har lest ”mykje um dessa grei`ein der inne i Oslo”, som en sambygding sa.     

For å oppsummere, jeg har hatt en helt vanlig kategorireise med stopp langs helt vanlige stereotypier.  Hvorfor jeg er småallergisk mot å bli satt i bås, vet jeg ikke.  Og kommer heller ikke til å prøve å finne ut av det, i alle fall ikke her.  Det jeg vet, er at det har opptatt meg noen år.  Og gjør det fortsatt.         

Lenge var altså skrivingen et selvsentrert forsvar for å beskytte meg mot andres trang til å sette meg i bås.  Men, som vi skal se, etter møte med den franske filosofen Levinas tanker om vårt ansvar for den andres ansikt, så jeg opp fra egen navle og innrømmet mitt ansvar for å se andre slik jeg vil at andre skal se meg.  Ikke, som vi skal se, i betydningen: se den virkelige andre eller den egentlige meg.  Slike krav blir bare floskler og tomme fraser.  Det er begrepet mer enn, som her er viktig.  Det gjelder plikten til å se andre samt retten til å bli sett som noe mer enn den forenklede utgave stereotypien bærer bud om.  Det handler om hvordan andre og du selv hele tiden er noe mer enn hva førsteinntrykket sier.  Som jeg skriver i boken, det gjelder å satse på et godt andreinntrykk.              

(Så må jeg si noe om hvordan boka er strukturert, om kapitelinndeling osv.)