Mitt liv som singel
Det tok ikke mange sekundene før jeg skjønte at jeg hadde bomma. Jeg skulle bedt om en pose til Grandiosaen og dvd’en. For den som er singel og allergisk mot å få tredd stereotype bilder nedover hodet, er ikke frossenpizza og en film under armen en lørdagskveld noe sjakktrekk. Hadde jeg ikke støtt på herr-og- fru-lykkelig-gift-med-hverandre-i-mange-år, hadde jeg nok ikke tenkt noe mer på det, på hvilken symbolverdi disse varer kan ha. Men som sagt, hvem andre var det som stod klar til å ta imot meg der jeg kom slentrende ut fra en ”7-11” kiosken i sentrum av i Oslo enn de to.
-Det var lenge siden, sa han
Ja heldigvis tenkte jeg, men sa:
-Ja veldig lenge siden, og la til – noe jeg selvsagt ikke skulle ha gjort:
-Står til?
-Supert, sa de nesten i kor.
Ja selvsagt, tenkte jeg, dere var ”supre” når vi studerte sammen på Blindern, så hvorfor ikke like ”supre” nå i dag. De var begge typer av store ord, særlig hun. Jeg hadde først blitt kjent med henne på filosofi, et fag som var ”kjempespennende”, et ord som ble hennes mantra på pauserommet, alt var så ”stor og veldig”…. Han ble jeg kjent med på historie, en mer enkel sjel fra landet som aldri skulle ha rota seg borti den kjempeentusiastiske frøkna fra Oslo vest, men det gjorde han og preget av det ble han…
-Og du, spurte hun, fortsatt ungkar, hun smilte og nikket i retning frossenpizzaen og filmen.
I et forsøk på å redde meg unna nysgjerrigheten hennes sa jeg:
-Neida, her er fòr og underholdning til hele familien helgen igjennom, sa jeg kjekt, og lot ordene henge litt i luften.
-Så du har… – hun så spørrende på meg
-Nei da, har nok ikke det, sa jeg, sivilstatus uendret.
-De lo, nei, du var jo alltid så kjempenøye på å finne den rette, sa hun.
Der kom ordet igjen, og du bruker fortsatt de samme gamle frasene, hadde jeg lyst til å si, supert det.
-Etter at de hadde klarlagt min livssituasjon, gav de seg til, særlig hun, å komme med tiltak som kunne gjøre slutt på singeltilværelsen, akkurat som om jeg hadde bedt om råd. Hun hadde en venninne som var helt lik meg, fortalte hun, som dyrket singellivet, som gikk på kafé, spiste ute, gikk på kino når det passet henne, som aldri fant den rette osv osv.. Det var som om hun hadde pugget singelkatalogen og lært seg alle stereotypiene utenat.. Jeg prøvde å smile og være munter, men hun irriterte meg. Grenseløst!
Brenne seg på klisjeen
Selv om det er noen år siden jeg møtte på de to, og like lenge siden jeg har sett dem, så kan jeg ennå fornemme grøsset av å bli redusert til et traurig eksemplar av den generaliserte singeltypen. Takket være en idiotisk plassering av en frossenpizza og film under armen kom jeg for nær klisjeen. Og fikk svi for det.
Hva som hendte denne kvelden, er symptomatisk for hvordan vi reagerer på å bli invadert av andres stereotype bilder: først irriterer vi oss over den andres blikk, så adopterer en dette blikket og begynner og se oss selv på samme måte. Det var det som skjedde med meg: Mens jeg stod og snakket med de to, var det tanken på hvor irriterende de var, som opptok meg. Senere, etter at vi pent hadde sagt farvel, var det derimot mitt eget blikk på meg selv som singel som begynte å surre i hodet. Jeg ble mer bevisst på meg selv og mitt eget liv enn hva godt er. For å kunne nyte en Grandiosa samtidig som du ser på en film med Sandre Bollock i hovedrollen, må du kunne glemme deg selv. Ellers går det ikke. Noe det heller ikke gjorde. La oss se på hvordan.
Selvforglemmelse
Utgangspunktet var altså at jeg slentrende kom ut fra en ”7-11” kiosk i Oslo sentrum. Begrepet slentrende refererer til den tilstand hvor en bare er til i verden. Uten tanke på noe som helst. Jeg vet det høres ”veldig filosofisk” ut, men slik er det. Det handler om de små øyeblikk vi alle opplever en gang i blant. Hvor vi bare er til uten å være bevisst at vi er det. Vi kjenner til uttrykket ”å stirre seg fast”. Vi gjenkjenner følelsen dette gir. Det å la blikket bli hengende så lenge på noe at vi taper oss selv. Øyeblikk hvor blikket frigjør seg og nærmest opererer på egenhånd. Hvor vi ser uten å tenke at det er vi som ser. Opplevelsen av å bare være til handler om noe av det samme følelsesleie. Den lette følelsen av ubekymret og ubesværet eksistens uten tanke på noe som helst. Jeg-løse situasjoner hvor bevisstheten ikke har gjort seg selv til gjenstand. Og hvor vi i alle fall ikke er oppmerksomme på den Andre eller ser oss selv slik andre ser oss. Det handler om ..”fortryllelsen”.. ved den selvforglemmende vandring hvor man er en.. ”betrakter midt i vrimmelen”.., slik sjefsflanør Baudelaire uttrykker det(1).
Ole Einar Bjørndalen treffer Jean-Paul Sartre
Ingen har skrevet bedre om denne vektløse tilstand enn Sartre. I boken Væren og intet er det en passasje hvor han sitter i en park og iakttar en benk og et tre. Han er oppslukt av dette synet, han fortaper seg i det. I et intervju med skiskytter Ole Einar Bjørndalen sier han at under renn tenker han kun på to ting, gå fort og svarte prikker. Ikke noe mer. Slik også med Sartre der han sitter alene i parken, det er kun to ting som fyller hele ham: benken og treet. I sammen intervju sier Bjørndalen at i det øyeblikk han blir opptatt av hva konkurrentene gjør, i det øyeblikk ”faller han ut” og kan tape. Slik også med Sartre, i det øyeblikk han blir klar over at andre er kommet inn i parken, faller han ut og taper herredømme over blikket. Synsfeltet får et annet midtpunkt, den andres blikk. Som Østerberg skriver i sin Sartre-biografi: ”Det er som om den andre med sitt blotte nærvær stjeler min verden, og gjør meg til gjenstand i hans verden”(2).
Herket er den Andre
I møte med de tos Medusa blikk, et blikk som får virkeligheten til å stivne til et objekt, ble det satt en brutal stopp for min selvforglemmende slentring. Jeg gikk inn i kiosken som lykkelig tilskuer. Jeg behersket verden med mitt blikk, jeg så uten å føle meg sett. Selv om det var andre rundt meg, så overså jeg dem i betydningen: unngikk å se meg selv med deres blikk. Likt en oppslukt Sartre lot jeg meg ikke gjøre til gjenstand for andres verden. Men slik noen former for eksperimentelt teater nærmest tvinger publikum til selv å bli aktører, slik ble jeg tvunget inn i rollen som singel i møte med de to. Det ble en brå slutt for den selvforglemmende betrakter. Jeg ble raskt og effektivt gjort om til teater som sendte scener i fra et singelliv. Jeg ble storskjerm for deres singellivsprojeksjoner. Det var som om de, ja særlig hun, nærmest var underernært på å se noen av min legning i levende live.
For selvsagt, jeg kunne nesten ha tenkt det, ”superskravla” kunne sin ”Sex og singelliv” på rams. Hun gav seg til å referere til tv-serien med den største selvfølgelighet. Om Mr. Big og Carrie, om deres berg og dalbane forhold. Om problemet med å finne den rette , om det å ikke ville binde seg. Så gikk hun over til litt mer seriøst singellivprat, hun snakket om alenetid - hvor hun nå enn hadde lært det begrepet; om hvor viktig det er å unne seg selv kvalitetstid, selv om man er alene. Hun refererte til en singelliv-reportasje i Dagbladet (ja, hvor ellers) hvor en professor hadde snakket om at for å takle singellivet skulle man tenke på seg selv som tenåring hvor en ble behandlet som en egen person.
- Det syntes jeg var en kjempespennende tanke sa hun. Kanskje vi ikke-single skulle lære noe der, altså se hverandre som enkeltindivid, la hun til med ettertrykk, som hun serverte en stor innsikt.
I håp om å oppnå litt distanse til klisjeene som nå hopet seg opp og teipet seg til min person, prøvde jeg så å spøke litt med de typiske ”singellivting”. Men jeg var ikke skarp nok til å punktere bildet. Jeg fikk ikke inn noen fulltreffer som kunne få henne ut av talestrømmen. Snarere tvert om, jeg fremstod nok heller konformt med hennes forventninger.
Etter at vi hadde sagt ”ha det bra og håper at vi snart kan treffes”, føyde hun til:
-Kan du ikke komme opp til middag hos oss med det første, så kan vi invitere Marit, hun jeg snakket om i sted…
-Det kunne vært hyggelig, hørte jeg meg selv si, det skal aldri bli noe av, tenkte jeg for meg selv.
Minority report
Jeg snudde på hælen og skyndte meg vekk. Og jeg hadde ikke tatt mange skrittene før noen scener fra filmen ”Minority report” av Steven Spielberg dukket opp i hodet. Denne dystopiske miksen av en science fiction/krimfilm hvor vitenskapen har utviklet medier som kan fremkalle fremtiden som bilder. Noe samfunnet visste å dra nytte av. Forbrytelser eksisterer nemlig nesten ikke. Grunne var pre-politiet som griper inn mot forbrytelsen før den rent faktisk hadde funnet sted. Noe som ikke er noe problem all den tid man bare ved å se på en skjerm visste hvordan den enkelte kom til å handle. Dette kan stå som en metafor på hvordan jeg opplevde møte med de to. Den jeg prøvde å framstå som der og da var et underbruk av de allerede ferdigtrykte bilder om hvem den single var og hvordan han/hun oppførte seg. Selv om det ikke er noe som heter ”pre-seen” eller ”pre-presented”, så er begrepene allikevel dekkende for hva det her var snakk om: jeg var kjent før jeg selv hadde gjort meg til kjenne; jeg var presentert før jeg selv hadde rukket å presentere meg.
Manko på tid og rom
Som en egenperson forskjellig fra dette stereotype ungkarsbildet, var jeg følgelig overflødig. Den eneste misjon jeg hadde var å leie ut kroppen til dette høyst irriterende parets projiserende formål. En projeksjon kommet i stand gjennom det singelbildet som sirkulerer i kulturen og som denne kvelden hadde tatt bolig i de lykkelige to-somme. De handlinger jeg foretok i møtet med paret, ble ikke noe annet enn en “bekreftelse” på det de to så meg som i pre-seen. Jeg kom ikke i posisjon til å få gitt en annen versjon av det singellivet jeg levde enn den stereotype og ferdigtygde. Det var bare å vinke farvel til alle tanker om å iscenesette seg selv, slik den amerikanske sosiologen Ervin Goffmann snakker om. Hans kongstanke er hva han kaller dramaturgiske handlingsformer. Det vil si de teatrale handlingsmåter vi benytter oss av for å gi et bilde av oss selv i møte med andre. Men skal en få til å iscenesette seg selv, må en enkelt og greit få tid til det. For å framstå som en singularitet må en ”gi seg sin egen tid”, sier den franske filosof og forfatter Bernard Stiegler(3). Det var jo slik det var fatt; for å framstå som unik i betydningen forskjellig fra den stereotype pre-seen utgaven hun snakket med, måtte jeg ha min egen tid. Men ikke nok med det, jeg måtte ha mitt eget rom. Noe min samtalepartner ikke gav meg. La meg prøve å forklare: I et intervju med den franske feministen og filosofen Hèlène Cixous sier hun: Ved å bli en mottaker, viske ut seg selv, sette seg selv i bakgrunnen, kan mennesket gi rom for den andre”. Og hun fortsetter: ”Når jeg leser eller snakker med noen, oversetter jeg andre i meg, og det jeg finner er den andres annerledeshet…”(4). Som leseren forstår, så sleit jeg og min venninne fra filosofi her. Hun verken satte seg selv i bakgrunnen, visket seg selv ut eller gav rom for andre. Rettnok oversatte hun meg, det gjør vi alle når vi møter andre, men hun var – for å si det mildt – lite lydhør for min annerledeshet. Det eneste hun var lydhør for var egne fordommer.
Farvel egenkropp
”For å kunne seie at vi eksisterer, må vi vere sett og høyrt av den Andre”, sier Geir Follevåg(5). Selv om vi her er på et mer metafysisk plan enn konkrete ansikt til ansikt møter, så illustrere setningen noe av poenget. Skal du ha noe i et møte med andre å gjøre, må du oppleve å være noe mer enn skyteskive for den andres fordommer. Dersom ditt nærvær kun er et påskudd for andre til å snakke om deg som en generell utgave av en eller annen generell kategori, kan du lett byttes ut med ett hvilken som helst eksemplar av arten. For mitt vedkommende vil det si singeltypen. Jeg var overflødig som et konkret individ forskjellig fra stereotypien. Med Merleau-Pontys ord var jeg fratatt opplevelsen av egenkroppen i situasjonen, fratatt det å kjenne seg situert som en unik størrelse i et her og nå. Jeg var fratatt muligheten til å være fritt handlende.
”Eye see you”
På vi hjem passerte jeg den nyåpnede Louis Vuitton butikken i Oslo sentrum. Jeg stoppet opp og tittet inn i et av utstillingsvinduene. ”Eye see you” stod det under et stort monster av et selvlysende speil. Det var den islandske kunstneren Olafur Eliasson som stod bak. Siden Louis Vuitton butikker ligger i det eksklusive segmentet, så var speilet tenk som en julegave til folket. Tanken var at vindusshoppere kunne få lov å speile seg inn i butikken. For Eliasson handlet det om å bryte med forholdet mellom det eksklusive indre og den mindre luksuriøse hverdagen ute. De forbipasserende fikk lov og projisere seg inn i butikkens dyre moro. En pen tanke, men en mager trøst. For kunsten traff ikke alle. Jeg drømte meg slettes ikke inn i luksus der jeg stod og så på meg en lørdagskveld like før det begynte å stunde mot jul. Jeg så meg selv slik jeg var, en Cubus-type uten store muligheter for opprykk.
Da jeg kom hjem, var det skrudd opp ”Eye see you” speil over hele ungkarsleiligheten. Noe som ikke akkurat styrka hjemmekosen. Ovenfor sa jeg at for å kunne nyte en Grandiosa mens du ser en film med Sandre Bollock i hovedrollen, må du kunne glemme deg selv. Men med følelsen av speil over hele leiligheten lot det seg ikke gjøre. Jeg så på film og spiste pizza, men ikke med den selvforglemmende glød som kunne ha preget situasjonen dersom den suksessivt hadde fulgt etter tilstanden av ”slentrende ro”. Jeg var ennå som fastfrosset under parets blikk. Noe var kommet inn mellom meg og meg selv. Det allestedsnærværende ”Eye see you” blikket registrerte alle mine bevegelser i singellivets navn. Jeg så meg selv som en typisk singeltype som på typisk singelvis var opptatt med å gjennomføre nok en singelkveld. Det offentlige singelbildet hadde lagt seg som en uniform på øyet. Jeg handlet på vegne av typen og ikke som et fritt individ. Som den franske urbanist og arkitekt Paul Virilio sier i ”Synsmaskinen”: ”Vi opphører med å være oss selv, vi mister vårt eget blikk og blir som forsteinet”(6). For å si det slik Sartre kunne ha sagt det dersom han hadde sittet sammen med meg: Du er uten mulighet til å være dine handlinger.
Zen i hjemmehyggens kunst
I boken ”Zen i bueskytterens kunst” siterer hovedpersonen, den tyske filosofen Eugen Herrigel , sin bueskyttermester: ”Det gjelder at skytteren midt i sin aktivitet blir et ubevegelig midtpunkt. Da skjer det avgjørende: kunsten blir kunstløs, skytingen blir ikke-skyting”(7). Slik også med den singles hjemme-alene-kveld sammen med Sandra og en frossenpizza: For at det skal bli hjemmehygge må en bli et ubevegelig midtpunkt: en må tømme hodet for alle speil og puste godt ut. Da kan zen-øyeblikket skje: Sandra er ikke lenger bare Sandra, en Grandiosa er noe mer enn frossenpizza. Kveldens traurige vesen er åndeliggjort og glemt.
Noter:
1. Lyhne,V.(1990): Savnets vellyst:132, Århus: Forlaget KLIM
2. Østerberg, D. (1993): Jean-Paul Sartre:53, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
3. Le Monde diplomatique: august 2004
4. Cixous, H. (2008): Kvinnereisen:69, Oslo: Humanist Forlag
5. Follevåg, G.(2002): Adoptert identitet:106, Oslo: Spartacus Forlag AS
6. Virilio, P. (1989): Synsmaskinen:85, København: Rævens Sorte Bibliotek
7. Herrigel, E. (1995): ZEN i bueskytingens kunst:15, Oslo: Hilt & Hansteen
