Refleksjonslogg ”Mitt liv om singel”
Slik man innen billedkunst skiller mellom figurativ og abstrakt kunst, slik kan man innen skrivekunst skille mellom figurative og abstrakte tekster. Det vil her være min påstand at med den visuelle kulturen har vi fått en vending mot figurativ skrivekunst som akademiske og mer begrepsorienterte tekster må ta høyde for. I essayet Mitt liv som singel forsøker jeg å anvende figurative tekstelement for å fortelle en abstrakt og begrepslig fortelling(1). Det skal her handle om nødvendigheten av en figurativ intervensjon i den abstrakte skrivekunst. Det skal handle om nødvendigheten av en billedlitterær sakprosa.
Visuell kultur
Men før vi mer konkret går inn på hva dette vil si, så la oss se på hva som menes med begrepet visuell kultur. Innen det anglo-amerikanske språkområdet finnes det hyllemeter med bøker som bærer tittel ”Visuel Culture”. En innfallsvinkel til visuell kultur er framveksten av moderne medieringsformer som prioriterer synet som sans. Det vil si oljemalerier, digitale bilder, fjernsyn og internett, for å nevne noen. Men like viktig som disse materielle synsredskaper, er selve evnen til å danne seg bilder eller å visualisere. I boka ”An Introduction to Visual Culture” ser Nicholas Mirzoeff at ..”visual culture does not depend on pictures themselves but the modern tendency to picture or visualize existence”(2). Det å visualisere eller gjøre deg bilder av verden vil si å danne representasjonsformer som intellektet alene har problem med å gripe. Med den amerikanske kunsthistoriker W. J. T. Mitchell kan vi si at vi, i og med den visuelle kulturen, danner oss et billedlig heller enn et tekstlig syn på verden. Den franske sosiologen Jean Baudrillard vil nok hevde at bildet både har seiret som representasjonssystem og tatt luven av virkeligheten. Men selv om bildet kan si mer enn de berømmelige 1000 ord og få virkeligheten til å forsvinne inn i billedeffekter (forvandle sammenstyrtningen av World Trade Center til katastrofefilm), skal vi ikke her utrope noen seierherre. Vi kan nøye oss med å si at verden som bilde representerer en utfordring som verden som tekst må ta høyde for.
Figurativ og abstrakt skrivekunst
Vendingen mot det figurative henger altså sammen med den mer generelle visualiseringen av kulturen. Men hva vil en figurativ kontra en abstrakt tekst si? La meg bruke billedkunstbegrepet for å forklare. Vi har alle klare forestillinger om hva som skiller et figurativt bilde fra et abstrakt. Som eksempel på det første, ser vi kanskje for oss et Nerdrum bilde. Som eksempel på det siste ser vi kanskje for oss et Malevitsj bilde(3). Hva med hans abstrakte ”Svart firkant” fra 1913, et helsvart lerret med hvit ramme rundt. Hva så med tekst? Dersom jeg sier figurativ tekst, vil de fleste umiddelbart tenke på romaner og poesi. Tekster som på en direkte måte henvender seg til den konkrete og hverdagslige verden. Med abstrakt tekst vil vi tenke på akademiske og intellektualiserende tekster. Det vil si bøker som henvender seg til konseptet mer enn persepsjonen, til intellektet mer enn sansene. Noe pensumsartikkelen ”Fra en identitet til en annen” av Julia Kristeva kan stå som et eksempel på(4).
La oss for enkelthets skyld ta utgangspunkt i den første siden i denne artikkelen. Det finnes ikke her, slik jeg definerer det, et eneste figurativt innslag(5). Det finnes ikke et sted hvor leseren kan se for seg en konkret, gjenkjennelig og sansbar verden. Siden er som et whiteout hvor alt omkring deg går i hvitt, hvor hvit himmel møter like hvite vidder uten en eneste synlig referanse. Selvsagt går det an å tiltrekkes av en tekst hvor abstrakt begrep følger på abstrakt begrep. Poenget er at det er ikke noe figurativt som kommer en i møte her, finnes ikke noen verden som bilde. Noe som er nødvendig i en visuell kultur. I alle fall dersom man vil ha lesere.
Ekfrase
Slik Kristeva tildeles skurkerollen i dette figurative drama, slik tildeles Roland Barthes helterollen. Sikkert litt uventet for den som slet seg gjennom ”Bildets Retorikk” nå i høst. Nå er det heller ikke denne teksten jeg tenker på, men boken ”Mytologier” skrevet så tidlig som 1957. For å forklare hva Barthes etter min mening her får til, kan vi koble inn begrepet ekfrase. Nå er det ikke her plass til å gå inn på forskjellige betydninger av hva begrepet betyr. Den mest vanlige betydningen av ordet er billedbeskrivende dikt. For den amerikanske kunstfilosofen W. J. T. Mitchell vil ekfrasen si den verbale representasjonen av visuelle representasjoner i en tekst. Det vil si strategier for å inkorporere visuelle objekt, opplevelse eller erfaringer i en tekst(6). Det er her Roland Barthes kommer inn. Måten han bruker konkrete situasjoner som fribrytning, Tour de France og Greta Garbos ansikt, for å fortelle begrepslige fortellinger, er gode eksempler på hvordan møte den visuelle kulturens utfordring med å gjøre tekst mer persepsjonsvennlig. Jeg er mer en mann av perseptet enn konseptet sier den franske urbanist og filosof Paul Virilio. Slik også med tekst i en visuell kultur, den må være et ”forsvar for øyet”, som den franske filosof Lyotard sier(7). Med øyet tenker jeg her på det i teksten vi kan hvile det mentale blikket på. Det vil si ekfratiske element som inkorporerer situasjoner, erfaringer, referanser leseren umiddelbart kan gjenkjenne og la seg føre med av.
Mitt liv som singel
Gjennom figurens intervensjon i det abstrakte prøver jeg i essayet Mitt liv som singel å få teksten til å være noe for øye. Jeg prøver å få leser til å se for seg situasjonen ”singel mann med kategoriseringsvegring prøver å kose seg hjemme alene selv om han nettopp er blitt avslørt”. Jeg prøver å få leser til å se for seg situasjonen som et figurativt handlingsforløp. Dersom han eller hun ikke gjør det, dersom det ikke er noen gjenkjennelse og dertil innlevelse med: ”stakkaren som føler seg overkjørt av tidligere studievenninne og overvåket i eget hjem”, så har ikke de begrepslige element som rammer inn fortellingen noe tekstrom å forankres i. Og det hele flyter ut i det abstrakte.
Den gjenkjennelse jeg her appellerer til, er et figurativt element. Den er et sted i teksten som kommer oss i møte gjennom persepsjonen. Et ”noe” vi ser for oss som de begrepslige abstraksjoner kan komme til syne gjennom. For å få fram figurligheten i slike situasjoner, må de være ikoniske. Det vil si typiske. Det å være midtpunktet i egen verden helt til noen bryter seg inn og speiler en på en ubehagelig måte, er en typisk og ikonisk situasjon. Flere vil kjenne seg igjen i en slik hendelse og se den for seg.
The Art of the Personal Essay
Etter at jeg hadde skrevet teksten Mitt liv som singel, leste jeg Phillip Lopates essaye ”The Art of the Personal Essay” og oppdaget at jeg hadde anvendte flere av hans essaykarakteristika. Samt at de, hva som her er av interesse, kan kalles figurative. La oss til slutt se på noen av dem.
Og la oss begynne med de karakteristika som kan knyttes til essayistens iscenesettelse av seg selv som essayist. Og som altså kan ses på som figurative element. Grunnen til det er at slik informasjon får leseren til å danne seg et bilde av skribenten som en tekstens kilde under lesning. Dette gjelder essayistens idiosynkrasi som Lopates snakker om(xxiv), det vil si han eller hennes sterke følsomhet og disposisjon for visse hverdagsfenomen samt egen analyse av hvorfor man er opptatt av disse (xxxi). Videre nevner han hvordan essayistens sårhet eller i alle fall iscenesettelse av sårhet skal komme fram i teksten(xxvi). Han snakker om nødvendigheten av å innta en slags ironisk, litt på siden av samfunnet posisjon, alt for å ufarliggjøre seg selv i en mindre enn versjon av seg selv(xxxv). Dette for å komme i posisjon(xxxiii) som ”Spectator of Mankind” heller enn å være en av arten (xxxiv), som Lopates kaller det.
Når det gjelder karakteristika som har med selve utformingen av teksten å gjøre, så finnes det hos Lopates en rekke element som representerer hva jeg foran har kalt figurens intervensjon i det abstrakte. Han skriver om bruken av karakterer og steder/plasser, dialoger, konflikter og klare plot i en tekst(xxxviii). Videre nevner han hvordan essayisten kan bruke eksempler, gjenkjennelse og overdrivelser for å få fram gode poeng(xxxix). Alt dette er topos hvor figurative tekstelement brukes for å få leser til å se for seg stoffet i konkrete tekstbilder.
Oppsummert kan vi si som Hèlène Cixous si at utfordringen ligger i å gi fortellerstemmen et ”kroppslig nærvær, samtidig som tekstens tankeunivers forblir intellektuelt”(8).
Noter:
1.Det er ikke plass til å problematisere de distinksjoner jeg her bruker. Jeg benytter meg av et styrende skille mellom tekst og bilder. Hva detter skille består av er – så fort man går inn på det – vanskelig å si noe klart om. Dersom det i det hel er noe skille. Det kan være like vanskelig å tenke seg billedløse ord som ordløse bilder (se W. J. T. Mitchells Iconology og Svend Bjerg Synets Teologi). Dette til tross, innen representasjonshistorien har det stått strid mellom ord og bilde siden ”tidenes morgen”. Billedforbudet (ikonoklasme) innen religionene var der for å opprettholde skille mellom Gud og verden, skaper og skapning. Ved å lage seg bilde av Gud, var det fort gjort å begynne å tilbe bildet i stedet for den overopphøyede skaper. Selv om det i dag er vanskelig å tenke seg en word-wide billedstrid, er det nok å nevne karikaturstriden eller diverse celebriteters irritasjon over paparazziene. Neste måned skal for eksempel Sean Penn i retten tiltalt for å ha slått ned en nærgående fotograf.
Det er common sense forståelse av bildet som et figurativt representasjonselement og tekst som et non-figurativt jeg her benytter meg av. Men selvsagt, bildet kan være abstrakt og tekst kan være konkret; bilde kan være modernistens Kasimir Malevitsj helsvarte billedflate og tekst kan brukes til konkrete beskrivelser av steder, personer og gjenstander. Dette til tross, i og med at det er bildets intervensjon i det tekstlig abstrakte jeg over vil se på, må jeg ha et skille. Men i stedet for skille bildet – tekst vil jeg bruke skille figurativt – non-figurativt/abstrakt.
2. Mirzoeff, N. (1998): The Visual Culture Reader:5, London/New York: Routledge
3.Malevitsj, russisk maler og kunst teoretiker, pioner innen geometrisk-abstrakt kunst
4. Det var det første spede forsøk på å lese Kristevas artikkel og måten jeg merket at jeg gjorde det på, som inspirerte meg til denne teksten. I det jeg begynte å lese, merket jeg nemlig hvordan bikket automatisk begynte å søke etter noe å holde fast i lengre ute i teksten. Blikket begynte å løpe foran de ord og begreper jeg fortløpende lest på utkikk etter romlige eller figurative elementer. Teksten var som et abstrakt bilde på en vegg som går i et med veggen, uten ramme som markerer hvor du er. Jeg ble i slått av hvor abstrakt dette var. Det var ikke noe som traff meg. Når jeg er på kunstutstilling går jeg forbi bilder som ikke umiddelbart kommer meg i møte. Slik også med tekst. Her var det verre, dette er pensum sa jeg til meg selv…
5.Kristeva, J.(2008): Moderne litteraturteori: 246, Oslo: Universitetsforlaget
6.Mitchell, W. J. T. (1994): Picture Theory:109, Chicago: The University of Chicago Press
7. Lyotard, J.F.(1989): Filosofiske Forskydninger:125, København: Akademisk Forlag
8. Cixous, H. (2008): Kvinnereisen:60, Oslo: Humanist Forlag
