Refleksjonslogg for oppgave 3, april 2010
I de siste tekstene jeg har skrevet, har jeg hatt innslag av dialoger. Disse har enten vært brukt som effekter, for eksempel som et anslag, eller som hjelpeløsninger for enten å få teksten til å henge sammen eller skape fortellermessig driv. Jeg har altså hatt et instrumentelt forhold til dialogen. Jeg har ikke tenkt på den som egen form som kan formidle faglig stoff. Før altså nå.
FASE 1
Først hadde jeg tenkt å skrive en tekst som kanskje var litt mer relevant for selve mastergradsoppgaven enn de to tekstene jeg her tar meg frihet til å levere inn. Men så så jeg Hjernevask programmet til Harald Eia hvor han intervjuer den amerikanske psykologen Gerulf Rieger og bare måtte gjøre noe ut av det. En situasjon som var helt i min nisje. Den inneholdt komplikasjoner til mye av det jeg selv hadde skrevet om. Det jeg derimot ikke spurte meg selv om, var hva jeg skulle bruke det til. Det bare opplevdes som veldig riktig å skrive noe. Så jeg satte i gagn å komponere en tekstversjon av Eia – Rieger situasjonen. Jeg spilte om igjen og om igjen snutten på nett-tv, skrev av hva som ble sagt, trakk litt fra og la noe til. Denne delen gikk greit.. moro var det. Men etter 20 sider stod det klart for meg – dette ble mye springende innsikt og lite struktur. For selv om jeg er en hund etter struktur, så ligger det ikke naturlig for meg. Jeg er for mye av den Arne Melberg i ”Selvskrevet” kaller en ”episodisk type”. Det vil si at jeg har lett for å forfølger skriftens ”..enkeltheter, tilfeldigheter og highlights..”. I motsetning til den episodiske type står den diakrone: for denne organiserer teksten seg som en fortelling med ”begynnelse midte og slutt”(1). Så jeg benka meg til med strykepenn og satt til slutt igjen med 10 000 tegn. Kort med nok, tenkte jeg. Resultatet er det jeg her leverer som Tekst 1. Her bruker jeg noe fra intervjuet som anslag og etterfølger med en vanlig argumenterende og resonerende tekst hvor jeg går til rette med Riegers meninger. Men – og det var et stort men – mye ble borte på veien til 10 000 tegn fortellingen. Problemet ble så: hvordan få med i alle fall noe av det jeg begeistra og inspirert hadde brukt tid på? Og det er altså her dialogen som sakprosaform kom hjelpende til.
FASE 2
Spiren til det jeg her leverer som Tekst 2, ble lagt da jeg leste i ”Skriveboka” til Merete Morken Andersen. For som alltid, så fikk jeg ideer. I avsnittet ”Distanse og Nærhet” snakker Morken Andersen om de to språksirkler. I den ”..ytterste sirkelen fins det distanserte språket”, sier hun. Det er i stor grad et skriftlig språk, et definisjonsspråk” (2). Det er et språk for ”..abstraksjon, modeller og diskusjon for ideer..”, som hun sier(5). Med andre ord oversikten og ryddighetens portvakt. I den innerste sirkelen er nærversspråket. Det er avdelingen for de ”..levende bilder..”, for ”..suget i mellomgulvet..”; for ”..undertekst, sjel og stemme” (3). Det tekstrom hvor den enkelte setter sitt ”..eget vannmerke..”, som hun kaller det(4). Det vil si det ved teksten som merkes av ens egen stemme, rytme, ord og vendinger; altså, hvor ens ideosynkrasier skinner gjennom.
Nå er ikke skille helt kompatibelt med hvordan jeg tenkte det. Jeg feilleste hva den innerste sirkel var for noe og fant en løsning for hvordan få innlemmet noe av det stoffet jeg ikke fikk innlemmet i Tekst 1. I denne teksten tolket jeg nemlig dialogen mellom Eia og Rieger som eksempel på nærværsspråk og den påfølgende argumenterende og resonerende delen som typisk distansespråk. Og under inspirasjon av Morken Andersens postulat om at det ”..ikke nødvendigvis blir gode fortellinger av det atskilte språket..”(6), tenkte jeg at: hvorfor ikke skrive hele teksten som en lang dialog. Slik ville jeg jo også etterkomme oppgavens intensjon om at den skulle ”..bruke fortellingen som et sentralt element i formidlingen av stoffet”, som det heter. Ved å holde teksten innen samme sjanger ville jeg kunne videreføre situasjonens etos, patos og logos. Altså, være i situasjonen, fiksjonalisere den og se hva jeg fikk ut av det. Men gikk det an? For da måtte jeg jo dikte rundt noe som ikke hadde skjedd. Det viktige for meg var jo å få fram argumenter mot Riegers oppfattning av hva kroppsspråk var for noe. Mot det jeg kaller hans homse-fysiognomi. Og her hadde ikke Eia vært til noen hjelp, snarere tvert om. Så hvordan få til en stemme i situasjonen som sa mot Rieger. Det var da jeg tenkte at jeg fikk finne på en ny ”Hjernevask” serie noen år etter. Å gjøre Harald Eia til en nå veldig kritisk stemme, gikk ikke. Så jeg modifiserte han litt og gjorde han lydhør for den tenkte kritikk som hadde kommet mot Riegers forskning. Så med en litt annen utgave av Eie og en Rieger som prøver å svare så godt han kan mot innvendingene, prøver jeg å gjennomspille situasjonen på en fiktiv måte.
Vurdering av skriveprosess
Jeg vil nå punktvis prøve å oppsummere erfaringen med de to formmessig ulike men innholdsmessig mer like tekstene.
1.Og jeg vil begynne med et sitat av litteraturforsker Helge Jordheim sakset fra Klassekampen 6 mai i år(7):
-Vendingen mot det faktiske er en realitet, ja. Men nærlesningen og forståelsen av hvordan tekster fra forskjellige sjangre og kontekster likevel henger i sammen i intertekstuelt nettverk er helt avgjørende…
Jeg stopper Jordheim her, for allerede her nærmer vi oss noe av essensen av hvordan vurdere de to tekstene opp mot hverandre. Det jeg er usikker på er nemlig om den fiktive Eia – Rieger situasjonen tar ”vendingen mot det faktiske..” på alvor. Jeg har nemlig en fornemmelse av at den mer konvensjonelt skrevne teksten tar virkelighetene mer på alvor. Og grunnen er selvsagt at den – gikk sitt formmessige ikke eksperimentering – ikke peker på seg selv som form men på verden der ute. Slik er det jo med alle metagrep, de viser også til seg selv som form. Dette er både dens styrke men også svakhet. Ikke dermed sagt at virkeligheten blir borte, men blir noe av alvoret borte? Nå er det jo også som Jordheim sier viktig å ha fokus på tekst som tekst, det vil si som sjangeravhengige formidlinger. Den språklige vendingen har jo fortsatt gyldighet. Det finnes ikke en uhildet og overlegen måte å fortelle på. Så uansett vil det handle om hva som lar seg gjøre og ikke. Man kommer ikke lengre enn en pragmatisk bestemmelse av dette. Men allikevel, fornemmelsen av at den fiktive Eia – Rieger situasjonen ikke tar virkeligheten på alvor gir ikke slipp.
2.Når det er sagt, så var det mye å vinne på å bruke dialogen som form for å fortelle om problemet med hvordan tolke fenomenet kroppsspråk. For er det noe jeg vill med teksten, var det å formidle hvordan kroppsspråket som en kommunikasjonsmåte også må gjennom en slags språklig vending. Det vil si at mer enn å være en synlig manifestasjon for et usynlig indre vesen, slik Riegel synes å mene, så er det et multimodalt tegnsystem vi både bruker som kommunikasjonsform (avsender) og fortolkningsspråk (mottaker). Det jeg videre merket når jeg skreiv, var at jeg hadde større forståelse for Riegers posisjon. Noen ganger var det som om jeg – i Eias skikkelse – ble svar skyldig og måtte få samtalen inn på det jeg var sikker på.
3.Et annet forhold jeg la merke til, var at det var mye lettere å la digresjoner samt assosiative vandringer hit og dit komme med. Grunnen er selvsagt, som jeg allerede har nevn, at formen i en samtale, som jo dialog etterligner, ikke trenger å ha samme stringens når det gjelder den innholdsmessige formidling. Selvsagt har dialogen som form også sine krav til form, blant annet at en ikke blir for gjentakende. Men den gav meg i alle fall en frihet til å formidle et innhold på en mindre stringent måte. Nesten mer i samsvar med liv selv, for å si det høytydelig. ”The question of wholeness in narrative” som H. Porter Abbott skriver om i boken ”Narrative” (8), kan jo ofte oppfattes som en tvangstrøye. En ”narrativ imperialisme” som filosofen Galen Strawson kaller det i sin polemikk mot tanken om at livet selv skulle ha en narrativ karakter. Det at man ”..tilskriver fortellingen et vesen som antas å være forankret i tilværelsens egentlige beskaffenhet” (9). Skal en prøve seg med en metafysikk på hvordan livet er, så er det vel heller som en springende samtale (eller en slentrende dialog..).
4.Videre merket jeg hvordan jeg, ved å imitere tale, kunne sjonglere med litt tyngre begreper enn hva jeg kunne i den mer konvensjonelle Tekst 1. Begrep som sosial kognisjon fikk jeg for eksempel ikke til å bruke i denne teksten. I dialogteksten derimot fikk jeg til å bruke det. Grunnen er at det blir ikke virkende så avmektig akademisk alle den tid konteksten rundt tilhører et lettere dagligspråk. Det handler om en hverdagsliggjøring av språket gjennom dialogen. Selv om språket mitt ikke ”skyr abstraksjoner”, som Anders Johansen sier at hans eget språk gjør, så prøver jeg å, som han, begrense meg til konkrete, hverdagslige uttrykk for at fremstillingen skal få liv(9). Noe som for så vidt passer godt inn i mitt prosjekt med ledemotiv som begrepsjournalistikk og vendingen mot figurativ skrivkunst.
Noter:
1.Melberg, A. (2007): Selvskrevet :13, Oslo: Spartacus Forlag
2.Andersen, M. M. (2008): Skriveboka :202, Oslo: Aschehoug Forlag
3.Ibid. 202
4.Ibid. 206
5.Ibid. 202
6.Ibid. 203
7.Klassekampen 06.04.10
8.Abbott, H. P. (2008): The Cambridge Introduction to Narrative :100, Cambridge: Cambridge University Press
9.Johansen, A.(2009): Skriv! Håndverk i Sakprosa :34, Oslo: Spartacus Forlag
