Språkets ”evige anonyme mumling”
Før vi ser på Michel Foucaults forfatterdrap og setter i gang etterforskningen og den obligatoriske fordømming, kan vi la han selv komme til ordet. I tiltredelsesforelesningen ved College de France sier han(vi tar det på dansk, da klinger det best):
Der skal fortsættes, jeg kan ikke fortsætte, fortsættes skal der, ord skal siges, så længe det er ord, de må siges, indtil de finder mig, indtil de utsiger mig – sikken underlig straf, sikken underlig uudestående, fortsættes må der, måske er det allerede gjort, de har måske allerede udtalt meg,..”Foucaults Masker:81).
Ordene ”allerede uttalt meg” inneholder noe av essensen i både Foucaults forfattersyn og språkfilosofi. Snarere enn å skrive på vegne av seg selv, skulle en ydmyk låne bort sin stemme i språkets anonyme tjeneste. Man uttalte seg ikke med ble uttalt av språk. Han ville forvandle seg til et medium for språkets ”evige anonyme mumling”, som han selv formulerte det.
–
- Fatter du ikke poenget, sier du… ok, ok .. det er litt ullent, men la oss prøve å se på hvordan dette henger i hop.
Nå er det ikke bare hans bøker som er labyrinter, også han selv prøvde å unnslippe all standardiserte båssetting, som her: Spør ikke meg hvem jeg er og forlang ikke at jeg skal være den samme; det er en folkeregistermoral..”. Eller her: ”Nei, nei, jeg er ikke der hvor De tror jeg er, men her, hvor jeg leende kikker på Dem”(begge sitat, Det Tomme Mennesket:9). Foucault posisjon var altså ikke-posisjonen, det vil si en ikke lokaliserbar posisjon innenfor språkets egetliv. Det var ved å gjøre seg til en flyktning innenfor språkets ”evige anonyme mumling”, at han leende kunne kikke ut. Foucaults zenbuddistiske mantra var å være til innenfor språket uten å forsøke å kontrollere det. Det vil si gi seg hen til språkets frie spill og la det få utfolde seg i ham.
Knausgård tekst uten Knauser`n
For oss i dag er tanken på å utradere seg selv gjennom å la seg drive med i språkets strie støm, ikke til å holde ut. Det er ikke mange forfattere som i dag undertegner bøkene sine med: ”På vegne av Språket”. Men det er noe estetisk besnærende over tanken på forfatterløse bøker. Tenkt deg å sette seg ned med en tekst av ”Knausgård” uten at Knauser`n med fettet hår og skinnjakke surrer rundt i hodet. Eller lese en ”Solstadbok” uten å ha bilde av et spastiske hår-inferno på hjernen. Men, som ved alle drap, det er noe ekstremt ved hans posisjon. Og det er den indre logikken som utspiller seg i artikkelen og som altså fører fram til dette etter hvert kjente forfatterdrap, vi nå skal se på.
Augere
La oss begynne med å sette artikkelen inn i en litt større sammenheng. Og til formålet har jeg funnet en passasje fra Stephen J. Waltons eminente bok ”Skaff deg eit liv” som kunne passe. Her skriver han om hvordan den kapitalistiske moderniteten med den mye masseindustrielle metode for å mangfoldiggjøre skrift, førte til en ”..forsterka interesse til opphavet til tekstane og til at opphavsretten til dei i større grad vart privatisert”. Kvar tekst kunne i utgangspunktet berre ha ein forfattar, eller auteur”. Det fransk/engelsk ordet auteur, sier Walton, ”..har utvikla seg på grunnlag av latin auctor , som igjen har det same opphavet som det norske verbet å auke. Ein auctor var altså ikkje den opphavlege skaparen, men han som auka, som forma ut på grunnlag av eit materiale som eksiterte på førehand, jfr. augere”. Fra å ta utgangspunkt i hvordan tekster ble til som en samproduksjon hvor den enkelte ikke gjorde noe annet enn å auke allerede eksisterende tekstmateriale, gikk ordet over til å bety ”..den eine, legitime og identifiserbare skaparen”(alle sitat:276).
Denne historiske situasjonen er et godt bakteppe for å forstå Foucaults artikkel. Den sier noe om hvilken posisjon han utviklet sin egen posisjon opp imot. Hva som var den teoretiske komplikasjonen.
To forfatterfunksjoner
I artikkelen skriver Foucault om hvordan det har vokst frem to ulike diskurser med hver sin subjektposisjon, én med forfatterfunksjon og én uten. La oss se på diskursen med forfatterposisjon først.
Tilstedværende forfatterfunksjon
Innenfor denne diskursen blir tekstene klassifisert, lest og vurdert ut fra tankefiguren mannen og verket. Forfatternavnet er ikke et hvilket som helst navn, forfattersubjekter skapes ved at teksten tilskrives en indre enhet. Det vil si tildeles et personlig nærvær gjennom individualiserende og psykologiserende termer. Den setter også egne grenser mot andre tekster. Forfatterfunksjonen har altså en ”Ordning og Räda” funksjon, for å si det slik. Den er en redskap til å skape oversikt i tekstuniverset. ”Det vi si at tekster som ligner hverandre stilistisk, holder et stabilt kvalitetsnivå, og kan innordnes et ensartet tankeunivers, grupperes sammen og regnes som eksempler på samme forfatterskap”, som Siri Meyer sier det (Prosa 04.06). Forfatterskaper og forfatternavnet er en grunnkategori i vårt skriftlandskap. Uten dette navnet ville det bli en stille bokhøst og få Ibsen og Bjørnson år.
Utslettet forfatterfunksjon
Den andre diskursen kjennetegnes av et usynlig subjekt; ”forfatterfunksjonen slettes ut. ”I det attende århundre konstruerte de ikke en romanforfatter slik vi gjør i dag, sier Foucault(:294). Navnet som følger teksten er kun til for å, som Foucault selv sier det ”..velsigne et teorem, et utsagn, en enkel virkning eller en egenskap ..”. For å si det med Walton så var det tid for å augere; det vil si forme ut et materialet på grunnlag av ”..det materiale som eksiterte på førehand..”. Tekster innenfor denne diskursen blir ikke klassifisert, lest og vurdert som uttrykk for et personlig nærvær. Tvert imot. De gis autoritet som sannhetsvitner nettopp i kraft av fraværet av en personlighet og individuell stil. Når vi leser en legejournal, spør vi ikke etter legen, men etter sykdommen, kommenterer Siri Meyer (Prosa 04.06). Som Foucault sier: «De tekster vi i dag kaller ’litterære’ (fortellinger, historier, epos, tragedier, komedier) ble en gang akseptert, satt i sirkulasjon og verdsatt uten spørsmål om forfatterens identitet. Anonymiteten forårsaket ingen vanskeligheter .. ”. Før litteratur- og prosa-diskursene dukket opp, ble tekster produsert, lest og omsatt på helt andre måter.(1).
Forfatteren fratar leseren ”lysten ved teksten”
Både Foucault og den samtidige Roland Barthes så et frigjørende prosjekt i det å ta livet av forfatteren. Det handlet om å gi plass til leseren eller mottaker. Som Barthes sier: ”Skriften er dette nøytrale, dette konglomerat, dette skrå rom hvor vårt subjekt forsvinner .. hvor all identitet fortaper seg ..”(Bjerck Hagen:35). Som Bjerk Hagen sier så forbinder Barthes ”..forfatterpersonen med alt det som begrenser, kontrollerer og sensurerer leserens uberegnelige glede ved tekstens flertydelighet”(:35). For Barthes er lesing utforskning av vår egen lyst ved teksten. En frigjøring fra alle konvensjoner og utprøving av egen identitet. Og da skal i alle fall ikke forfatteren stå i veien og legge føringer gjennom forfatternavn. Og for å få til det må en, som Foucault sier: ”..frata subjektet (eller dets substitutt) rollen som opphav og analysere det som en variabel og sammensatt diskursfunksjon”(:301). Slik forfatterfunksjonen fungerer i dag, er den en ekskluderende, utvelgende og grensedragende størrelse som går forut for verket og hindrer den frie ”.. sirkulasjon, oppløsning og omforming av fiksjonen”(301).
En annen forfatterfunksjon mulig?
”Oppkomsten av begrepet forfatter, sier Foucault, gir oss individualiseringens privilegerte øyeblikk i ideens, kunnskapens, litteraturen og vitenskapens historie”(:287). For Foucault vil forfatternavnet ”..manifestere opptreden av et spesiell diskurs..” som ”..indikere denne diskursens status innen et samfunn og en kultur”(Moderne litteraturteori:292). For ham vil det si at forfatternavnet impliserer makt som igjen er et hinder for en annen og mer frigjørende forfatterdiskurs. Nå er ikke Foucault veldig spesifikk med å adressere makten. Det går mest i allmenne termer som: ”Forfatterfunksjonen er knyttet til det juridiske og institusjonelle system som omgir, bestemmer og artikulerer diskursuniverset”. Abstrakte greier med andre ord. Men det handler altså om forholdet mellom språk, kunnskap og makt. Som Bjerck Hagen skriver: ”Med sin arkeologiske metode undersøkte han hvordan for eksempel subjektet dannes av spesielle talemåter og begreper og hvordan det er et produkt av den makt eller de kunnskapsregimer som til enhver tid virker i en kultur”(:51). Det er med andre ord ikke så mye det forfatteren bringer til torgs vi bør interessere oss for, men fra hvilken posisjon han taler. ”Hvorfor snakker vi som vi gjør”, undret Foucault seg over. Som Bjerck Hagen utdyper: hva er det som ”..gjør at språket slipper til ordet på akkurat denne måten, mens andre talemåter ikke engang er tenkelig innenfor den diskurs som utgjør rammebetingelsene .. for alle utsagn i et gitt kunnskapsfelt eller en kultur. Dersom vi tar Waltons kritikk av biografisjangeren og hans etterlysning av mer eksperimentelle biografier, så kunne vi i Foucaults ånd spørre: Hvorfor er det slik at det er slik umiddelbar lydhørhet for etiske problemstillinger når en snakker om biografisjangeren (hvor langt kan en gå i og avsløre intime detaljer knyttet til privatlivet) og så vanskelig å etablere metatekster som speiler, problematiserer og videreutvikler biografien som sjangeren? Ja, hvorfor er det slik?
Den frigjørende tanke med å spørre som Foucault er at den avslører hvordan verden ikke er skrudd sammen en gang for alle og at ting kan være annerledes. Som Bjerk Hagen sier: ”Det får oss til å anta at alt alltid kan uttrykkes annerledes, og den avdekker den potensielle vold og tvang som ligger latent i all tenkning og alle ukritisk begrepsbruk.
Foucault nå i dag
Er det så noe igjen av Foucaults posisjon nå i dag, bortsett fra å være en slags kritisk markør for hvordan ting hele tiden kan være på en annen måte? Som en språkfilosofisk posisjon så er han gått inn i litteratturhistorien som en posisjon på linje med andre.
Men han har kommet tilbake. For det ironiske har skjedd at hans drøm om å utradere forfatteren og innsette den anonyme skriver har gått i oppfyllelse. For slik er det jo med produsering av tekst nå i dag, slik som for eksempel den teksten du her leser. For mer enn noen gang før i historien låner vi språk og tanker av andre. Vi går inne på nettet, finner noe av interesse, kopierer, limer inn, forandrer litt her og der. Noen ganger takker man for lånet andre ganger ikke. Vi er ikke så mye kreative oppfinnere av ord, tanker og uttrykk som raffinerte kopister. Med data og nettet er det som om vi, kanskje mot vår vilje, har realisert Foucaults drøm om forfatterfrie tekster. Vi er glade kopister som utsletter vår personlighet og innlemmer vår stemme i diskursens store, anonyme mumlen. Med en forskjell, vi påfører den vårt forfatterstempel.
For vi innrømmer jo ikke at vi er ute på kopitokt. Mumle kan du selv Foucault, navnet vårt vil vi ha. Så vi legger til noen ord, trekker fra noen ord, retter på et komma og undertegner verket. Klar for blogg eller Wiki….
Note:
1. I artikkelen i prosa sier Siri Meyer at vi forenklet kan kalle de to diskursene skjønnlitteratur og sakprosa.
