Detaljen som virkelighetseffekt eller punctum
The Devil is in the details, heter det. Og det er detaljen som en stemoderlig behandlet størrelse artikkelen ”Virkelighetseffekten” handler om. Detaljer som er blitt neglisjert av strukturalismens i iver etter å avgrense og systematisere fortellingens sentrale element(1). Spørsmålet Roland Barthes stiller, er hvorvidt dette ”fyllstoffet” likevel har en verdi? Og svare – for her å avsløre hvordan det ”går til slutt” – at selv om detaljen ikke direkte kan integreres i den narrative struktur, så har den en mening. Dens hensikt er nemlig å produsere en virkelighetseffekt. Før vi mer utfyllende ser på hva som menes men dette samt hvordan han kommer til denne konklusjonen, la oss si noen få ord om den sammenhengen artikkelen er skrevet i.
Artikkelen er fra 1968, det vil si før den poststrukturalistiske vendingen i Barthes forfatterskap. Det er fra denne strukturalistiske posisjon han prøver å forklare hvordan vi skal betrakte tilsynelatende overflødige detaljer i litterære beskrivelser. Det vil si beskrivelser slik de forekommer i realistiske romaner. For var det noe strukturalistene var opptatt av, ulikt den senere poststrukturalismen, så var det å bygge systemer som innbefattet alt. Også detaljen (eller slumpen) som her. Det vil si at detaljen ikke fikk lov å være en systemuavhengig størrelse men skulle inn i strukturen. For selv om detaljen ikke har en narrativ funksjon, så kan den tilbakeføres til litteraturens lover, sier Barthes.
Har et barometer og en detaljert beskrivelse av en by verdi?
Så tilbake til hovedspørsmålet om hvorvidt detaljer likevel har en verdi?
Innen realistiske tekster støter vi både titt og ofte på et mylder av unyttige detaljer, sier Barthes. Detaljerte beskrivelser av dette og hint som ikke har noen funksjon for den narrative strukturen. Strukturalismen har, som allerede nevnt, enten sett på slike detaljer som ”..fyllstoff..” eller enkelt og greit bare ”..utelukket og fortiet dem”(:73). Men, som Barthes sier, om de ikke har en narrativ funksjon, så her de en estetisk, de skaper nemlig en virkelighetseffekt.
For å eksemplifisere hva det vil si, bruker Barthes en detalj tatt fra romanen Madame Bouvary av Gustave Flaubert. I en beskrivelse av stuen til en viss Madame Aubain, får leseren følgende informasjon: ”på et gammelt piano, under et barometer, lå en stabel esker og kartonger”.
Hvor pianoet er et tegn på eierinnens borgerlige status og esker/ kartongene sier noe om rot (og mulig forfall), der er det verre med barometeret, for hva sier det? Hvor de to første gjenstandene sier noe om atmosfæren i huset og slik har en funksjonell verdi så er det vanskelig å strukturelt gjøre rede for barometeret. For hvilken verdi har dette?
For å svare på dette bruker Barthes et annet eksempel fra samme bok, nemlig der hvor Flaubert beskriver byen Rouen. Denne beskrivelsen er, sier Barthes ”.. konstruert for å få Rouen til å ligne et maleri”(s.76). ”Språket, fortsetter han, gir seg til å male et bilde, et realistisk bilde. Han forteller om hvordan Flaubert gjorde hele 6 redigeringer av denne passasjen for han anså seg ferdig. Denne beskrivelsen av byen er fullstendig ”..irrelevant i forhold til den narrative strukturen i Madam Bovary..”, sier Barthes. Men, selv om den ikke kan ”..rettferdiggjøres gjennom verkets egen logikk, kan den det gjennom litteraturens lover: ”Den har en mening..”, sier han”(:76). For i stede for å referere til virkeligheten så oppfattes nemlig beskrivelsen som et stykke virkelighet. Det vil si: beskrivelsen av Rouen produserer en virkelighetseffekt. Hva skal en så forstå ved at beskrivelsen av stedet Rouen ikke refererer til virkeligheten men produsere byen som en virkelighetseffekt?
Tankeganger er som følgende:
”Det er mulig, sier Barthes, at hvis man kom til Rouen i postvogn, så ville ikke synet som møtte en høyt oppe fra åsen som skråner ned mot byen, være ”objektivt” forskjellig fra det panorama som Flaubert beskriver”(:77). Men, kommenterer Barthes, selv om Rouen ville være gjenkjennelig så vil allikevel beskrivelse av den være underlagt estetiske eller retoriske valg. Det vil si at man må foreta noen valg for hva man beskriver, det vil hele tiden være ”..en krok, en detalj..” en ikke har gjengitt. Vi kan ikke få med alt. Med andre ord, man kan ikke beskrive byen på en slik måte at den faller sammen med den virkelige byen.
Dermed inngår også den realistiske detaljen i koden. Som Karin Gundersen sier det: Alt inngår i koden, også virkeligheten, selv i den romandiskurs (den realistiske) som foregir å være en direkte gjenspeiling”(Roland Barthes:108).
Altså, realismen trodde på at man kunne beskrive verden slik den var. Det vil si at teksten gjenspeilte virkeligheten uten å problematisere de estetiske koder. Koder som forteller om hvordan virkeligheten alltid kommer i kodet form, det vil si en måte å uttrykke den på (som vi så på over med hvordan beskrivelsen av Rouen alltid ville være resultat av valg) snarere enn direkte avskrift.
Slik sett er artikkelen en kritikk av det realistiske kunstsyn. Men, hva vil det så si at detaljen går fra å bli sett på som en virkelighetsuttykk, altså noe som refererte til virkeligheten, til å bli en virkelighetseffekt? Til å bli hva Karin Gundersen kaller en ”realismekonnotasjon”(108)?
Det noe kronglete svaret Barthes gir, er som følgende: ”Etter å ha blitt fjernet fra det realistiske utsagn som denotasjonssignifikat kommer ”virkeligheten” tilbake som konnotasjonssignifikat..”(79). Under realismens kunstsyn var detaljen sett på som en denotasjon i betydningen: refererte til virkeligheten på en direkte og sann måte. Denotasjon vil altså si at detaljen var virkelighetens umiddelbare og saklig innhold. Som en realismekonnotasjon (eller virkelighetskonnotasjon) gjør ikke detaljen noe ”..annet enn å bety virkelighet”.(:79). Snarere enn å være forfatterens trumfkort for at det han skrev refererte til sann virkelighet (realismen), produsere detaljen virkeligheten som en virkelighetsassosiasjon. Leseren kan lener seg tilbake og tenker: dette er virkelig. Detaljen produserer altså en virkelighetseffekt (i meg som leser).
Detaljens har altså en estetisk funksjon. Som H. Porter Abbott nevner i boka ”Narrativ”: ”..deails .. have no other function than to cinvince us that the narrative is true to life”. Og han fortsetter: Reality in other words is itself an effect that we subliminally decode”(:155). Slik ordner Barthes biffen: detaljen blir innlemmet i strukturen og virkeligheten – slik den kommer til uttykk i tekst – er en konstruksjon som like gjerne kan dekonstrueres.
Barometeret i Madame Aubains stue, for nå å komme tilbake til denne, har altså en strukturell funksjon. Ved første øyekast ser den uskyldig ut, men ser vi nærmere etter, så har den som funksjon å simulere eller peke på virkeligheten.
Om Barthes og detaljen som punctum
Til slutt en liten bemerkning til Barthes senere syn på detaljen. I boken ”Det lyse kammer” av Barthes er det et bilde av en hvit sjømann (skipets kaptein?) som sitter på en død havskilpadde omkranset av to sorte skipsgutter. Nå er det verken det etniske eller rasemessige drama eller det tragiske endelikte til skilpadden som er det ved bilde Barthes biter seg merke i, men detaljen”..den ene skipsguttens korslagte armer”. Nå sier ikke Barthes noe om hvorfor denne detaljen tar hele bildet, så vi må jette litt. Og grunnen – tror jeg – er måten denne ene skipsgutten har korslagt armene på en demonstrativ og litt aggressiv måte på. For hvorfor gjør han det..? Ut fra hvordan vi er vant til at bilder slaget ”hvit herre med svarte tjenere” ser ut, så skulle han ikke korslagt armene på denne måten. Det er en hengivenhet eller underdanighet her (til den hvite mannen) som mangler.
Også i denne sene epoken har Barthes sansen for detaljen. For det han her kaller punctum handler ofte om detaljen. Som han sier i boken: ”Meget ofte er punctum en detalj, dvs. et partialobjekt”(:57). Forskjellen mellom hvordan Barthes tematiserer detaljen som et punctum til forskjell fra detaljen som en virkelighetseffekt, er at i det øyeblikk en detalj kan gis en hensikt, slik den får som en virkelighetseffekt – det vil si i det øyeblikk den kan avkodes eller benevnes i betydningen tilbakeføres til en hensikt – i det øyeblikk er ikke detaljen lengre punctum. Som han sier: ”Det jeg kan benævne, kan ikke virkelig prikke til meg. Ikke at være i stand til at benævne noget er et sikkert tegn på uro”(67).
Noter:
1. Detaljen kalles også i teksten for notasjoner som vi best kan oversettes med tilbehør eller tillegg.
Runberg's Blog 