Roland Barthes og «Bildets retorikk»

..en kveld sa det bare STOPP

Formålet med Roland Barthes sin artikkel ”Bildets retorikk” var – med utgangspunkt i et reklamebilde – å utvikle en mer generell billedsemiotikk, det vil si en breiere lære om tegnenes liv i samfunnet (1).  Semiotikken, som på denne tide var i frammarsj, hadde som prosjekt å etablere en humanvitenskap, det vil si en vitenskap om det menneskelige virkelige.  Og for å finne en metode hvor man kunne analysere tegnene på en vitenskaplig forsvarlig måte, henvendte man seg til den strukturelle lingvistikken…osv…osv.     

I denne tone kunne jeg ha fortsatt dette sammendraget av Roland Barthes sin tekst.  Noe jeg også gjorde i ca. 1 side til før jeg sa STOPP til meg selv.  Dette går ikke, dette blir å si det samme som Barthes bare på mindre plass.  Og det blir ikke lett å forstå for noen, undertegnede inkludert.  For som Knut Stene-Johansen skriver i innledningen til ”Bildets retorikk”, så er det her snakk om ”..en til dels vanskelig tilgjengelig artikkel”(2).  Noen ganger er den åpen og grei, andre ganger tett og vanskelig.  Dette er ikke tid og sted for å foreta noen oppklarende nærlesning av artikkelen.  Så stedet for å gå i nærkamp med artikkelens mer ”tekniske” begrepsapparat, vil jeg heller prøve å sette den inn i en større kontekst for å se på hva som står på spill.  Det vil si at før selve referatet, så har jeg med en lengre utgreiing om noe av de teoretiske fundament Barthes bygger på.  Dette for å gjøre leseren bedre i stand til å forstå teksten.  Disse er markert som BAKGRUNN 1 til 3.  La oss ta de i tur og orden: BAKGRUNN 1 handler om forholdet mellom semiotikken og den posisjon semiotikken – på den tiden Barthes skrev artikkelen – prøvde å posisjonere seg imot, nemlig fenomenologien.  BAKGRUNN 2 handler om lingvisten Ferdinand de Saussure(1875-1913) og hans betraktning av språket som et system av tegn.  For å forstå hva som menes med strukturell lingvistikk samt, hva jeg bruker litt tid på: tegnets såkalte doble karakter, så er det ikke lett å komme utenom han.  Det siste BAKGRUNNS notat (3) handler om Barthes første bok, nemlig klassikeren ”Mytologier” (som er en mye mer lesevennlig og interessant/morsom bok å lese enn ”Bildets Retorikk”) som kom i 1957.  Det er særlig for å få med seg skille mellom de såkalte denotative og konnotative betydningslag, at det kan være greit å lese denne delen.  Selve sammendrage av artikkelen kommer så under overskriften ”Sammendrag Bildets Retorikk”.   
 

Bruksanvisning:

Den som ikke vil ha med seg de forskjellige BAKGRUNNSESKURSENE, kan gå rett på ”Sammendrag Bildets Retorikk”.  Teksten er utformet som egen tekst og kan leses for seg selv.  Men, som sagt, det er ikke lett.  Dersom jeg skulle våge meg på å gradere hvilke av de forskjellige BAKGRUNNSTEKSTENE som er viktigst å få med seg, så kan jeg gjøre det enkelt, 1 er mindre viktig enn 2 og 3, 2 er mindre viktig enn 3.  Sagt på en annen måte: Den som er kjent med forholdet mellom fenomenologi og semiotikk (eller synes at det ikke er så viktig) kan hoppe over nr 1; den som er trygg på tegnets doble karakter (uttykk og innhold) kan hoppe over nr. 2; den som kan nok om skille mellom denotasjonen og konnotasjon kan hoppe over nr. tre og begynner rett på sammendraget.  God lesning.            

 

BAKGRUNN 1: FENOMENOLOGI VS. SEMIOTIKK

Jeg sa over at for Barthes (og andre strukturalister) så gjaldt det å utforme en vitenskap om meningsproduksjonen i kulturen.  Og allerede her skal vi gjøre første stopp. Men før vi ser på forholdet mellom fenomenologien og semiotikken, la oss se litt på forholdet mellom tegn og betydning da dette kan ses på som inngang til dette spørsmål.  Mennesket er et betydningsdannende dyr, sier den danske kybersemiotiker Søren Brier.  Vi kan ikke, fortsetter han: ”..leve uten at noe eller noen betyr noe for oss”. () ”Vi lager begreper, betydninger, likheter, forskjeller, klassifikasjoner, metaforer ut fra våre kroppslige liv i hverdagen..”(3).  Så fort vi snur oss lager vi altså fortolkninger av begivenheter, sammenhenger og persepsjoner.  Det vil si: ser dem som tegn for noe.  Et litt for stirrende blikk, en litt for merkelig atferd er nok til at vi ikke innleder samtale med han eller henne som sitter ved siden av oss på toget.  For Barthes var ethvert tegnsystem et mulig forskningsfelt.  Alt fra bilder og gjenstander til fakter og gester kunne leses som helhetlige betydningssystem. Det vil si, som han selv sier det ”..helheter som er satt sammensatt av slike substanser og som man finner i riter, i regler for skikk og bruk og i skuespill..”.  Selv om disse størrelser ikke utgjør et språk, så utgjør de i alle falle ”..systematisk ordnede betydningshelheter”(4). 

Det handlet altså om å ordne omverden i betydningsenheter.  Det var dette som opptok Barthes og de andre semiotikerne tidlig på 6o-tallet.  Nå var det ikke gitt at det var alltings mening og betydningsdimensjon som var viktig.  Fenomenologien, som var den tankeretning semiotikken gikk i opposisjon til, hadde ikke samme blikk på verden.  Der hvor fenomenologene var opptatt av hvordan noe i det hele viser seg for en bevissthet, der var semiotikken opptatt av det som viser seg.  Vi kan kalle fenomenologien en slags førstelinjetjeneste og semiotikken en andrelinjetjeneste.  Hvor den første konsentrerte seg om hvordan vi i det hele kommer til bevissthet om verden omkring oss, der begynner semiotikken ”lengre ute”.  Den interesserer seg ikke for fenomenologiens grunnlagsproblem, men prøver å finne meningen/betydningen i det som allerede viser seg for bevisstheten.  Men i stedet for å se på dette som to motsetningsfylte posisjoner, kan vi – som Liv Hausken i artikkelen ”……” – se de som et kontinium(5).  Det vil si at det er et kontinium og ikke en motsetning mellom det å få noe til å framtre for vår bevissthet, slik fenomenologien gjør, for så å se på hvilken mening dette som fremtrer for oss gir, slik semiotikken gjør.  La oss se på et eksempel (og grunnen til at vi kan bruke litt tid på dette, er at det blir lettere å skjønne Barthes skille mellom denotasjon og konnotasjon, mellom selve bilde som bilde (denotasjon) og de utenombilledlige aktiviteter(konnotasjon) et bilde forårskaker).  

En ”macho-mann” låser seg inn en dør

La oss si at jeg bor i en bygård.  En dag treffer jeg på en mann i første etasje i det han er på  vei til å låse seg inn i en leilighet.  Jeg nikker og sier ”hei”.  Inne i meg sier en stemme: så ”macho”  han var da.  Om kvelden spør min kone om jeg har sett han som har flyttet inn i første etasje.  Jeg sier som sant er at jeg viste ikke at det var kommet noen ny i første, men at jeg tidligere på dagen sa hei til en som låste seg inn i en leilighet, som jeg antar må være ham.   ”Hvordan så han ut”, spør hun.  Jeg gir henne så informasjon om det lille jeg husker fra hvordan han så ut.  Litt ”macho”, sier jeg.  Hun nikker.  Dagen etterpå, under middagen, sier min samboer at hun i nærbutikken møtte på en som passet til det signalement jeg hadde gitt om den nye naboen i første.  Hun beskriver han og legger til: han så litt ”macho – eller kanskje ikke så rent lite heller…”.  Etter litt snakk blir vi enige om at det må ha vært ham hun har sett.     

Denne episoden kan illustrere forskjellen på en fenomenologisk og en semiotisk innstilling. Fra et fenomenologisk perspektiv dreier det seg om, som vi har vært inne på, studiet av fenomener og hvordan de fremtrer for oss fra et førstepersonsperspektiv.  Det handler om en metode for å finne ut av hvordan man strukturerer det man erfarer.  Det primære studieobjektet er følgelig bevisstheten og strukturer i denne.  Det vil, overført på eksemplet over, si hvordan jeg i den aktuelle situasjonen konstituerer han jeg så låse seg inn en dør som et objekt, som et menneske utenfor meg selv.  Det handler om macho mannens før-machohet, for å si det slik.  Det handler om hvordan jeg konstituerer min erfaring, det vil si tillegge det jeg ser et mangfold av egenskaper som jeg så gjør til aspekter av en og samme mann.  Nå er jeg jo ikke bevist på at det er det jeg gjør i situasjonen.  Jeg tenker ikke på at jeg bidrar med en strukturering av det jeg ser.  Som sådan anses fenomenologien ofte for å være en ekte «første filosofi».  Det handler om en metode for å få fatt i det vi tar for gitt.  Slik sett så refererer fenomenologien til det ved situasjonen over som jeg ikke problematiserer, men som i det hele gjør det mulig for meg å iverksette den tegnfortolkning eller semiosis som jeg gjør.  For det er jo mannen som en betydningsenhet som er viktig.  Det er de tegn han bærer og den ”macho” dom jeg feller, som gjør han til en betydningstørrelse i samtalen mellom meg og min kone.  Hadde vi stoppet opp på den fenomenologiske plan, så hadde jeg sagt noe sånn som at: det er underlig hvordan vår bevissthet arter seg kjære, i dag erfarte jeg på nytt hvordan den aktivt konstituerer vår erfaring.  Jeg så en mann i første etasje som et objekt utenfor ”meg selv”. 

Svært få snakker slik til daglig, heldigvis.  Det som derimot var oppe til samtale mellom meg og min kone, handlet om en semiosis.  Det vil si, hvordan vi – for å identifisere vår nye nabo – utvekslet tegn.  Som vi har sett, så begynte det hele med at jeg – nede i 1.etg. – saumfor hans ytre (klær, sko, hår, fakter, gester, atferde, bevegelser) på leting etter tegn som kunne gjøre det mulig å identifisere ham.  Det jeg ”fant” framkalte betegnelsen ”macho”.  Sagt på en litt mer faglig måte: hans kropp/ansikt var i besittelse av en et materielt uttrykk som gjorde at begrepet ”macho” dukket opp i hodet mitt som et immaterielt (idemessig) innhold.  Hvorvidt dette sammenfalt med hvordan han så seg selv, er her av underordnet betydning.  Hva som er viktigere, er at jeg, gjennom det sett utseendekoder som eksisterer i kulturen, fremkalte begrepet ”macho”.  Et begrep jeg så videreformidlet til min kone når jeg skulle beskrive ham.  Og som vi har sett, den beskrivelse jeg gav, gjorde et mulig for henne å identifisere ham på nærbutikken.  Av det kan vi slutte at i vår kultur eksisterer det et sett utseende koder som gjør det mulig å identifisere et annet menneske som ”macho”.   

I forhold til hva vi ser på her, nemlig bilder, så handler det om noe av det samme.  En semiotiker vil behandle et fotografi som et bilde hvor de ulike elementer betraktes som tegn i systemer av andre tegn.  Det vil si som forskjellige betydningslag som inngår i estetiske, retoriske eller kommunikative sammenhenger.  En fenomenolog derimot vil forsøke å sirkle inn selve fenomenet fotografi, han vil forsøke å få fatt i grunnlaget for at vi i det hele kan erfare noe som et fotografi.  Og, som vi senere skal se, dette svarer til Barthes skille mellom konnotasjon og denotasjon.          

BAKGRUNN 2: STRUKTURELL LINGVISTIKK

Jeg nevnte over at på den tiden Barthes skrev ”Bildets Retorikk”, arbeidet semiotikken med å  etablere en allmenn metode for hvordan analysere tegn på en vitenskaplig forsvarlig måte.  I dette arbeidet henvendte man seg til den strukturelle lingvistikken.  For, som vi tidligere har nevnt, det handlet om å godgjøre hvordan det ikke bare var verbalspråket som utgjorde et tegnsystem.  Også fenomener som bilder, fotografier, film, reklame og lignende kunne leses som tegnsystemer som produserte mening.  Filmteoretikeren Christian Metz mente for eksempel at selv om filmen ikke var i besittelse av verbalspråkets såkalte doble artikulasjon (som vi skal komme tilbake til) så var den like fullt språklig.  Og grunnen til det var at film både var meningsbærende og meningsproduserende.  Den var avgrenset som objekt og kunne studeres som et system av tegn. 

Hva vil det si å anvende den strukturelle lingvistikk på ikke-språklige tegn?  Eller, for å være mer presis, på tegn satt sammen av flere kilder, hva som i dag kalles multimodale tegn.  Men før vi går i gang med ikke-verbale tegn, kan det kanskje være på sin plass å si noe om hvordan man tenkte språket som et tegnsystem.  Hva betyr for eksempel utsagn som verbalstråkets doble artikulasjon?  Og la oss henvende oss til han som blir sett på som den strukturelle lingvistikkens grunnlegger, nemlig Ferdinand de Saussure. 

 Generelt vil et tegn si noe som står for noe annet.  Tradisjonelt var språktegnet blitt bestemt som en forening av et navn og en ting.  Man så på språket som en nomenklatur, det vil si en liste av benevnelser som svarte til likeså mange ting ute i virkeligheten.  Som den danske teologen Jan Lindhardt sier i boka ”Retorikk”: ”Språket blir på denne måte en rapport om virkeligheten, en art inventarliste over hva verden inneholder.  Først ser vi tingene i virkeligheten og så gir vi dem navn”.  For Saussure var dette et problematisk standpunkt.  Det han viser er at tegnet er en dobbel størrelse.  Det vil si at språktegnene forbinder ikke en ting og et navn, men et lydbilde og et begrep.  Det Saussure gjør er å rette oppmerksomheten, ikke mot tegn og ting, men mot tegn sett i forhold til andre tegn, det vil si: mot tegn som et eget tegnsystem.  Han bryter her med denne gjengse oppfattning av hva et språktegn er for noe.  For eksempel uttrykket katt, sier Saussure, er et tegn bare i den grad det er bærer av eller uttykker begrepet katt.  Han innfører her en gjensidig avhengighet mellom lydbildet og begrepet; og det er denne avhengighet som er definerende for selve språktegnet. 

La oss se litt nærmere på hva Saussure mener.  Et språktegn er altså en enhet bestående av to sider.  For å fremheve denne indre enhet kaller han lydbildet for signifikant og begrepet for signifikat.  Eller, for å si det med den danske filosofen Hjelmslev: uttrykk og innhold.  Altså, tegnet er en forening av et uttrykk (signifikant) som ”tar” et innhold (signifikat), for å si det slik.  Tegnet er slik definert ved en indre motsetning.  Videre er forholdet mellom uttrykkselement og det innholdselement som dette uttrykkselement bærer, arbitrært eller vilkårlig.  Katt for eksempel kan hete både cat og gato (spansk).  At det er vilkårlig vil si at selve tegnet, det vil si denne enhet av et uttrykk som ”bærer” et innhold, er en sosial og historisk størrelse.  Det handler om sosiale konvensjoner.  Tegnets vilkårlige karakter (det at det ikke er noe naturlig forhold mellom uttykk og innhold) vil si at det kun kan få sin verdi ved ”indre” forhold i språket.  Språktegnet betyr ikke noe i seg selv men dannes eller konstitueres gjennom det som adskiller det fra andre tegn i et tegnsystem. Tegnet er slik negativt bestemt: det vil si konstituert gjennom forskjell til andre tegn innen samme system.  Og dermed er vi kommet fram til det som er en ”..nøkkelbestemmelse i Saussures språkteori, nemlig språket som et system(6).

For å oppsummere: gjennom en metodisk abstraksjon kommer Saussure fram til språket som et system av indre forskjeller.  Det vil si at det utgjør et forskjellssystem ”..uten for individet..” og ”..uavhengig av individet..”(7).  Språkbrukerne ikke kan forandre tegnet etter egent forgodtbefinnende.  Ved siden av å se språksystemet som et objekt framkommet ved en metodisk abstraksjon som over, finnes det også hos Saussure en tendens til å se det som en selvstendig realitet.  Det vil si som en ”..anonym, kollektiv realitet som bestemmer individenes faktiske språkhandlinger, og ikke bare et spillerom av formelle muligheter..”(8). Med denne tvetydighet spiller han opp til det som senere skulle bli den senere filosofiske strukturalisme.  Og dermed kan vi returnere til Barthes.                                      

BAKGRUNN 3: ”MYTOLOGIER”

”Bildets retorikk” er en ”..tekst som viser Barthes tidlige forsøk på å overføre semiotikkens lingvistiske metode til ikke-språklige materiale, her et reklamebilde”, sier Knut Stene-Johansen i innledningen til artikkelen.  Med utgangspunkt i hva vi har sett på over, skulle det bli litt mer forståelig hva han sikter til.  Det handlet om å spørre hvordan fenomen som bilder kan leses som meningsgenererende tegn.  Dette er også grunnen til at Barthes velger et reklamebilde.  Slik er han nemlig sikker på at betydning er intendert.  For å få svar på hva som er bildets betydningsdimensjon, vil han, som han selv sier i teksten: ”..underkaste bildet en spektralanalyse av de budskap den kan inneholde”.  Det vil si at bildets forskjellige elementer plukkes fra hverandre slik man alltid gjør i en strukturalistisk analyse. 

Nå var det ikke første gangen Barthes hadde plukket fra hverandre multimodale tegns forskjellige elementer.  I boken ”Mytologier” anvender han også en ”spektralanalyse” for å ”avsløre” hva som skjuler deg bak forskjellige fenomeners ulike betydningslag.  For å bedre forstå Barther semiotiske analyse i ”Bildets retorikk” – og særlig hans skille mellom denotative og konnotative betydningslag (et skille han ”lånte” fra den danske lingvisten Hjelmslev), kan det være lurt å gripe tilbake til boka ”Mytologier”(1957).  I denne boka analyserer og forklarer han de ”myter” som utgjør det moderne menneskets hverdagsverden i aviser og massemedia.  Han skriver om fribrytning, om Tour de France, om Greta Garbo, om biff og pommes frites.  Hans mål er å avsløre, som det står i bokas ”vaskeseddel”: ”..den borgelige ideologi, hvis fremste kjennetegn er at historiske bestemte fenomener blir fremstilt og tolket som evigvarende og ”naturlige”(9).  Utover det å drive ideologikritikk, så var hans siktepunkt å demontere dette språket semiotisk.  Som han selv sier i innledningen til boka, ”..jeg hadde nettopp lest Saussure og var blitt overbevist om at man ved å behandle ”kollektive forestillinger” som tegnsystem kunne håpe på å..”() ”..i detalj gjøre rede for den mystifiseringsprosess som forvandlet den småborgelige kultur til allmenngyldig natur..”(10). Gjennom å dekonstruere de forskjellige hverdagsfenomen viser han hvordan de selvinnlysende sannheter ikke er noe annet enn konstruerte konnotasjoner som oppfører seg som denotasjoner. 

La oss se på et eksempel som illustrerer hva som menes.  Og la oss ”si det med en rose”.  I boka ”Image and Representation” skriver Nick Lacey om hvordan en blomst med røde kronblader, grønne blader og torner(uttrykk/signifikant) framkaller det mentale konseptet rose(innhold/signifikat)(11).  Vi er her på rosens første betydningsnivå, eller denotative nivå som Barthes kaller det.  Det vil altså si det nivå hvor et uttrykk vekker til livet et mentalt konsept eller innhold og blir et tegn.  Dette nivå utgjør tegnets grunnbetydning.  Men – og hva som var viktig for Barthes – en rose kan bety noe langt mer enn bare det å være en blomst.  Roser er jo den romantiske kjærlighetens hovedmarkør, for å si det slik.  Og særlig dersom vi ser en rose på Valentiner Dagen, da er vi ikke i tvil: her er det romantikk i bøtter og spann.  Vi nøyer oss altså ikke kun med å hente fram betegnelsen rose så fort vi ser røde kronblader, grønne blader og torner(denotasjon).  Vi går videre og fremkaller hele arsenalet av romantiske bilder som vi i vår kultur knytter til denne blomsten(konnotasjonen).  Det vil si myten om den romantiske heteroseksuelle kjærlighet hvor kvinnen er den passiv part og mannen den aktive.  Spørsmålet blir så hvordan kan det ha seg at en blomst med røde kronblad, grønne blader og torner tildeles betydningen romantisk kjærlighet.  Og svaret er at enkelte konnotasjoner oppnår så sterk en status at de selv blir et uttrykk som tar ett innhold.  Som altså en rød rose på Valentiner Dagen.  Det er umulig å se denne blomsten på denne dagen uten at man gir den en annen mening enn den romantiske.  Det handler om hvordan konnotasjonen løftes opp til et ”høyere betydningsnivå” og oppfører seg som denotasjoner.  Og her kommer myten inn.  Myter er, sier Nick Lacey: ”konnotasjoner som fremtrer som denotasjoner”(12).  Det vil si: konstruerte betydningsstørrelser som framstilles som evigvarende og naturlige.  Og det var her Barthes ideologikritikk kommer inn.  Det var viktig å viser hvordan tegnenes innhold er omskiftelig i tid og rom og ikke fastsatt en gang for alle.  Det gjelder å være på vakt ovenfor det som framsettes som evigvarende sannheter.  Det som en gang har vært en positiv konnotasjon, kan i en annen tid bli en negativ.            

Sammendrag ”Bildets retorikk”

Det første Barthes spør etter i artikkelen er – som han sier: det viktigste problem billedsemiotikken kan konfronteres med: nemlig hvorvidt bildet som en analog re-presentasjon (kopi av virkeligheten) kan produsere riktige tegnsystemer og ikke bare opphopinger av symboler.  Og han fortsetter: er det mulig å tenke seg en kode som er analogisk og ikke digital”.  Han snakker så om hvordan det hele tiden har blitt knyttet noe suspekt ved bildes mening.  Det har ikke blitt sett på som likeverdig språket.  Grunnen er at det, slik mang lingvister har sett det, har manglet språkets doble artikulasjon.  Bildet har blitt sett på som kun en uproblematisk gjengivelse av virkeligheten.  Barthes spør så: ”Hvordan får bildet mening?  Hvor slutter meningen?  Og hvis den slutter, hva er hinsides?” For å svare på dette vil han, som han sier: ”..underkaste bildet en spektralanalyse av de budskap den kan inneholde”.       

De tre budskap:

Jeg vil nå rakst gå igjennom det viktigste som Barthes tar opp i artikkelen. Etter å ha gitt en beskrivelse av hva vi ser på bildet, sier han at vi nå skal ”skumme av de forskjellige budskap som annonsen inneholder”.  Sagt på en annen måte, i dette reklamebildet er det tre meddelelsestyper:

1.     Lingvistiske meddelelse:

Det vil si den skrevne teksten enten under et bilde eller på selve bildet, som i illustrasjonen til artikkelen, nemlig merkevaren Panzani.  Denne er styrt av språktegnets doble karakter (som vi har sett på foran): En denotativ benevnende meddelelse som identifiserer bildets gjenstand ved hjelp av en kode, for eksempel det franske språket.  En konnotativ meddelelse som formidler de ”utenombildelige” aktiviteter som ordet Panzani gir opphav til, det vil si det man kan pakke inn i begrepet ”italienskhet”. 

2.     Symbolske bilde:  

Han går så over til å se på selv bildet.  Og først ser han på det symbolske bilde. Det vil si bilder som styres av forskjellige koder og konvensjoner.  Barthes noterer fire forskjellige tegn: 1. Det halvåpne nettet på bordet uttrykker at en kommer fra torget og skal tilberede friske varer: konnoterer hjemmelaget mat.  2.  Fargene rødt, grønt, gult (hvit) konnoterer Italia.  3.  Helheten av grønnsaker og bokser uttrykker at her er alt du trenger til en rett.  4. Matkomposisjonen har et estetisk signifikat: billedsjangeren Stilleben. 

Disse 4 forskjellige billedtegnene danner så en helhet hvor de kan utgjøre en fortelling.  Vi har for eksempel fortellingen om at bilder symboliserer det å komme hjem med friske varer etter innkjøp; om tilberedning i hjemme; om hvordan fargene på varene og selve varene gir assosiasjoner til Italia; om hvordan vi her er i en sivilisert verden hvor maten ikke er i frossen og ferdiglagt form, noe som refererer til bildets ideologiske implikasjoner.  De symbolske bilder er videre alltid en konnotativ meddelelse; det vil si styrt av kulturelle koder og konvensjoner.

Etter det språklige budskap mottar vi altså et ikonisk-analogisk budskap, som han kaller det.  Men er dette alt, spør Barthes?  Nei, sier han.  Fremdeles fortsetter vi å lese bildet, her er flere ting som kan benevnes og identifiseres.  Det er et tredje budskap her, nemlig det bokstavelige bildet.

3.     Bokstavlige bilder:

Dette er den virkelighet bilde refererer til etter at alle utenombildelige aktiviteter, som den symbolske er fjernet.  Dette tredje nivå er dannet av ”scenens reelle objekter”, som Barthes selv sier.  Vi trenger ikke her kunnskap som noen kulturelle konvensjoner.  Vi har her å gjøre med et budskap uten kode.  For å lese dette siste billednivå trenger vi ikke noen annen kunnskap enn den som er knyttet til vår sansning. Her er det ikke noe arbitrært eller vilkårlig forhold mellom signifikant og signifikat som i språket.  Vi trenger ikke å forestille oss noe gjennom et mentalt bilde.  Som han sier så trenger vi en nærmet antropologisk viten om hva et bilde er, hva en tomat, et nett og en pakke spaghetti er.  Det bokstavlige bilde er hele tiden en denotativ meddelelse.  Forskjellen mellom den symbolske og bokstavelige meddelelse er motsetningen mellom kultur og natur.

Barthes oppsumerer så hvordan vi her står ovenfor et: 1) språklig budskap; 2) et kodet ikonisk budskap; 3) et ikke-kodet ikonisk budskap.  Som professor i fransk litteratur Karin Gundersen påpeker i boka ”Roland Barthes”, så kan det kanskje synes lite rimelig å skille mellom de to ikoniske budskap.  De mottas jo samtidig.  Men, som hun fortsetter, innen en strukturell analyse gir det mening å både skille mellom elementene samt se de i en relasjon til hverandre.  Og gjør en det så finner en ut at det bokstavelige budskapet er basis for det symbolske: det bokstavelige er denotert, det symbolske konnotert.  Som Gundersen sier: ”tegn legger seg på tegn og danner en retorisk helhet”(13). 

Forholdet tekst og bildet. 

Barthes går så over til å analysere forholdet mellom det språklige og (de) ikoniske budskap.  Hva er forholdet mellom tekst og bildet; hvilken meningsstruktur har bildet som ”illustrasjon”.  Gjentar bildet teksten eller forklarer bildet mer enn teksten?  Eller er det omvendt?  I hovedsak, sier Barthes, fungerer teksten som ”forankring”.  Det vil si at den sier fra om hvilken denotasjon vi skal velge.  Det vil si hvordan vi skal finne det rette persepsjonsnivået.  Samfunnet har nemlig, sier Barthes, bestemte teknikker for å bekjempe ”..terroren i de usikre tegn”.  Og det språklige budskapet er en av disse teknikker.  Men det er ikke bare på det denotative nivå at teksten gir bildet ”forankring”.  Også på det symbolske og konnotative nivå gis bildet forankring gjennom teksten; alt for å forhindrer lesning i uønsket retning.  Forankringen er slik sett en repressiv funksjon i det den setter grenser for og styrer betydningsdannelsen.  Det er forankring som er det lingvistiske budskapets hyppigste forekommende funksjon, skriver Barthes.  Og den finnes først og fremst i pressefotografiet og reklamebildet. 

Videre kan tekst ha en forsterkningsfunksjon, denne er langt mer sjelden og finnes mest i vitsetegninger eller tegneserier.  Som Jostein Gripsrud sier: ”Det handler om når teksten sier noe som ikke framgår av bildet, altså tilfører et nytt betydningselement til helheten”(15).  Ord og bilde står her i en mer komplementær relasjon.

Denotasjon – konnotasjon

Så til forholdet mellom bildet som symbolsk versus bokstavelig budskap.  Det (denoterte) bokstavelige bildet er det som blir igjen når man tar bort konnotasjonstegnene.  Det er som et primærnivå for forståelse.  Vi har å  gjøre med et bilde fritt for alle utenombildelige aktiviteter, som jeg tidligere har kalt det.  Det handler om bildet som ren avbilding; det vil si et slags ”bildets paradisiske tilstand” før syndefallet, ”..fritt for konnotasjoner, objektivt og uskyldig”(14). Det er bare fotografiet som kan tilskrives denne denotasjonenes utopiske karakter; dvs. som kan framtre som budskap uten kode.  En tegning for eksempel, vil alltid være en kodet meddelelse; ingen tegning uten stil, som han sier det.  Nå mener ikke Barthes at fotografiet er en nøytral representasjon av det fotograferte.  Han skriver at et fotografi vil hele tiden ”..velge sitt tema, sin ramme og sin synsvinkel.  Forskjellen er at, sett i forhold til en tegning, så bryter ikke fotografiet inn i objektet, som han sier.  Tegninger har en transformasjonskarakter, det vil si at de nettopp bryter inn i det tegnede med sin stil.  Det vil si at tegningens denotasjon er mindre ren enn fotografiets denotasjon.

Helt på slutten av kapitlet ”om det denoterte bildet” kommer han til en konklusjon på analysen av forholdet mellom bildets denoterte og konnoterte budskap.  Han skriver: ”Det denoterte budskap naturaliserer det symbolske (konnoterte) budskap, det uskyldiggjør konnotasjonens semantiske kunstgrep, som (særlig innen reklamen) er ekstremt kompakt”. 

Dette er tanker som bygger videre på de Barthes lanserte i boken ”Mytologier”(1957) hvor han analyserer massekulturens mytiske dimensjon innen konsum, sport, politikk osv.  Det vil si de kollektive forestillinger som viser seg i kulturen og som kan betraktes som myter.  Gjennom myten skjer det en mystifiseringsprosess som får kulturuttrykk til å virke som det de ikke er: evig og allmenngyldig natur.  Som Karin Gundersen sier det: Myten deformerer og fremmedgjør primærbetydningen (denotasjonen – egen komm.), samtidig som den naturaliserer forhold som i realiteten er kontingente eller tilfeldige (16).  Det er her semiotikken blir en semioklasti; det vil si, den vil sprenge den symbolske funksjonen og slik demontere myten.  Det gjelder å vise den som den er: nemlig et semiotisk system bygd opp av tegn.  Gjennom denne dekonstruksjon, kom man så fram til myten grunn, nemlig at den er en ideologisk størrelse.  Det vil si en historisk og ikke naturgitt størrelse. 

Det handler om hvordan fraværet av en kode avintellektualiserer budskapet og gir det kulturgenererte tegn et naturlig grunnlag.  Ved å naturalisere det symbolske budskap lurer denotasjonen oss.  For, som vi har sett på, for Barthes er bildet i besittelse av et budskap uten kode.  Et bokstavelig budskap som tar opp det symbolske i sine rekker.  Det handler om å bringe konnotasjonen opp til bildets denotative nivå hvor den så renses for historisitet og kultur og gjøres til evigvarende natur.  For paradokset er at jo mer teknikker utvikler ukodete apparater til å formidle et budskap, jo mer skaper det midler til å skjule det konstruerte i meningen under dekke av at meningen er gitt.

”Bildets retorikk”

Så til det siste kapitlet.  Og for å innrømme det, dette kapitlet er – i alle fall for undertegnede – det vanskeligste.  Så her må jeg basere meg på de få linjer som professor Karin Gundersens presenterer i boka ”Roland Barthes”.  En utlegging som heller ikke er så lett å forstå, men vi får prøve.  Som Gundersen skriver så handler avsnittet ”bildets retorikk” om problemet med å ”..etablere metaspråk i denne type konnotasjonsanalyse”(17).  Det vil si problemet med det Barthes og Gundersen kaller konnotasjonssignifikatene.  Det vil for eksempel si begrepet ”italienskhet”.  For hvordan i det hele komme på utsiden av denne betegnelsen og se den som et vitenskaplig objekt.  Som Barthes selv sier så har ikke italienskheten så mye med Italia å gjøre; det handler mer om den ”..fortettede essens av alt som kan være italiensk, fra spaghetti til malerkunst”.  Altså, et noe uoversiktelig vitenskaplig objekt.  Slike betegnelser er av ideologisk art, og da på linje med ”..franskhet, tyskhet eller spanskhet”, som han sier.  Vi må her huske på at ambisjonen til Barthes på denne tiden var å etablere en ny vitenskap som tok sikte på å revidere foreliggende kunnskap gjennom rekonstruksjon av semiotiske systemer.      

Noter:

1. Bruker her konsekvent begrepet semiotikk i stedet for semiologi.  Barthes selv brukte begrepet semiologi, så det mest riktige ville nok være å bruke dette.  I dag er det derimot semiotikk som er mest brukt.  Hvor semiologi hadde ambisjoner om å være en vitenskap(tegnlære), der refererer semiotikk (teorien om tegnene) mer til den filosofiske tradisjon etter den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce.     
2. Barthes, R.(1994): ”I tegnets tid” s. 10, Oslo: Pax Forlag
3. Thellefsen, T.L.(2001): Betydningsdannelse i kybersemiotisk belysning”: Søren Brier i ”Tegn og betydning” s.145, Danmark: Akademisk forlag 
4. Martinet, J (1976): Hva er semiologi s.12, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
5. Hausken, L.(1999): Prøveforelesning dr.art.-graden
6. Lüdcke, P.(1982): ”Vor tids filosofi: Engagement og Forståelse” s. 370, København: Politikens Forlag
7. ibid. s. 370. 
8. ibid. s. 371. 
9. Barthes, R.(1975): Mytologier, vaskeseddel, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
10. ibid. s. 67
11. Lace, N. (1998): ”Image and Representation” s. 67, London: Macmillan Press LTD
12. ibid. s. 68.
13. Gundersen, K.(1989):”Roland Barthes” s.44, Oslo: Universitetsforlaget
14. ibid. s. 45.
15. Gripsrud, J. (1999): “Mediekultur – Mediesamfunn” s. 127, Oslo: Universitetsforlaget
16. Gundersen, K.(1989):”Roland Barthes” s.30/31, Oslo: Universitetsforlaget
17. ibid. s. 46