Hvilken fjelltype er du? – et annerledes påskedrama.
Pitch:
Da filmen jeg her skal drøfte er tenkt som en tv-dokumentar (maks 40 min.) forsøkt solgt inn til en eller annen fjernsynskanal for visning påsken 2013, kunne jeg tenke meg filmen presentert på følgende måte i en tv-guide:
Tittel: Hvilken fjelltype er du? – et annerledes påskedrama.
Programtekst: Vi følger påskefeiringen til vidt forskjellige typer som den komfortsøkende Hemsedaltypen, den nøkterne DNT-typen og den rurale snøscootertypen. Hvorfor misliker de hverandres måte å bruke fjellet på og hva skjer når de inviteres til å være med den andre på påsketur. Vil den innbarka DNT`er føle seg vel på afterski i Hemsedal og hvordan takler en snøscooterentusiast å måtte gå fra hytte til hytte?
Tematikk:
Ideen til temaet om andres bruk av naturen og hvorfor vi så lett irriterer oss over måten andre bruker naturen på, fikk jeg etter å ha overnattet på en DNT- hytte i Jotunheimen påsken for snart 2 år siden. Om kvelden, etter at vi hadde spist, samla vi oss rundt peisen. Etter litt småpludring om vær og føre, skismøring og tilbakelagt distanse, drog samtalen seg inn på hyttepalassene i Hemsedal, Hafjell og Beitostølen. Og det tok ikke lang tid før temaet førte til svært så ufordelaktige snakk om de som tilbrakte påsken sin der. Den ene etter den andre uttrykte sin moralske harme over måten fjellet ble gjort om til ”..spradeplass for ny-rike ”, som en sa. Derimot var de fleste tilfreds med egen måte å bruke naturen på. Det som slo meg, og som gjorde sterkest inntrykk – uten at jeg der og da sa noe om det – var hvor selvfølgelig det var at alle vi som var der skulle mene akkurat det samme. Som om vi tilhørte en stamme som delte et sett meninger, holdninger og verdier som vi alle var inneforstått med.
Vel hjemme skrev jeg så en lengre artikkel i Klassekampen med tittel ”Hvilken fjelltype er du”. Her gjorde jeg meg noen sosiologiske refleksjoner over hvor gruppebasert eller stammesegregert bruken av fjell og vidde er blitt. Det er som om fjellheimen er blitt befolket av livsstilsstammer med hvert sitt område og hver sin måte å bruke fjellet på. Gjennom responsen på e-post å dømme, var i alle fall mange opptatt av temaet.
I filmen har jeg derimot tenkt å tone ned det sosiologiske og mer antropologiske og satse på den menneskelige kapital. Det vil si spinne et påskedrama rundt noen få utvalgte personer fra de allerede nevnte gruppene: nemlig den komfortsøkende Hemsedaltypen, den spartanske DNT-typen og den rurale snøscootertypen. La de snakke om hva de synes om egen og andres bruk av naturen og til slutt la dem møtes for å bli med hverandre på tur.
Filmen fokuserer på hvorfor det tilsynelatende er så lett å mislike andre gruppers måte å bruke naturen på. Finnes det en rett måte å bruke fjellet på som er de andre gruppene moralsk overlegen? Eller er det bare snakk om flere sidestilte og likeverdige måter å være ute i naturen på?
Men, bare det å vise fram konflikter, kan fort bli film uten retning. Så for å få utvikling og spenning i stoffet, vil jeg at deltakerne fra de forskjellige gruppene skal bli med ”fienden” på tur. Nå har jeg ingen tanker om at det å oppleve andres måte å bruke fjellet på kommer til å ende i fred og fordragelighet foran knitrende peisvarme. Heller ikke ”duell ved soloppgang” får vi håpe, men noe midt i mellom. For noe vil i alle fall skje. Men hva? Hva skjer når en innbitt DNT`er i sin gamle slitte røde anorakk blir med en boblestoffkledd Hemsedal`er på Afterski? Hva skjer med DNT`eren når han eller hun må sette fra seg skiene og kjøre scooter en hel dag? Eller når han eller hun som liker å oppleve naturen fra scootersetet må parkere kjøredoningen for å ta seg fra hytte til hytte på ski? Selv om den enkelte nok vil ha blandede følelser med den andres måte å bruke fjellet på, så vil noe skje. Slik det ofte gjør når vi møter dem vi ikke synes noe særlig om ansikt til ansikt. Derfor skal filmen slutte med at jeg intervjuer de forskjellige deltakerne etter at de har tilbrakt noen dager med de andre på tur og høre hva de nå synes.
I – speak about – them – to you
I boka Introduction to Documentary av den amerikanske filmteoretiker Bill Nichols, sier han at dersom en skal oppsummerer forholdet mellom filmskaper, de som presenteres i filmen samt publikum, i en setning, så må det bli: I speak about them to you. Så la oss nå se hvordan denne interaksjon kommer til uttrykk i dokumentaren ”Hvilken fjelltype er du”. La oss se på forholdet mellom dokumentarist, de som dokumenteres, måten dette gjøres på – det vil si valg av dramaturgisk metode – og til hvilke publikum(1).
”I”
Og la oss begynne med spørsmålet om hvilken dokumentarfilm dreier det seg om og hva slags forteller opererer filmen med?
Det er snakk om en blanding av interagerende og observerende dokumentarfilm. Det interagerende refererer til hvordan jeg i intervjusekvensene anvender meg av såkalte maskerte intervju. Jeg samtaler med deltakerne gjennom spørsmål knyttet til et sett tema, men i den ferdige filmen så er spørsmålene klippet bort. Grunnen er at, for å få fram konflikten mellom gruppene, så må uttalelser fra deltakerne kontrasteres med hverandre gjennom raske klipp. Lange spørsmål vil minske effekten av denne kryssklippingsteknikken.
At det også er en observerende dokumentarfilm, refererer til hvordan jeg i de sekvenser som ikke er intervjuer, som i skildring av fjellet, av steder og miljø, vil la bildene tale for seg. Det vil ikke være noen ”..synlig eller hørbar forteller..” til stede(2).
“speak about”
Hvilken dramaturgisk metode vil så filmen benytte seg av for å fortelle om konflikt og mulig forsoning mellom de forskjellige gruppene og hvorfor?
Jeg har tenkt å strukturere filmen som en narrativ tekst. Det vil si som en aristotelisk fortelling med en begynnelse, et midtparti og en slutt. Det blir en annerledes påskefortelling som viser hvordan representanter fra 3 forskjellige grupper feirer påsken; hva de synes om andre gruppers feiring av påsken og hva skjer i det de blir invitert til å delta i de andres påskefeiring.
Begynnelsen eller presentasjonen må etabler personer, miljø og et problem. Konfliktdelen skal bestå av uttalelser representanter for de forskjellige bruksgruppene kommer med som klippes og spisses. Vendepunktet blir der hvor de forskjellige blir invitert til å bli med de andre på deres måte å være ut i naturen på. Finaledelen består så av hva som skjer med de forskjellige når de er med ande på deres form for påsketur. Jeg sier finalen fordi jeg, som allerede nevnt, tror ikke møtet dem imellom kommer til å ende med noen løsning. Det jeg tror vil skje, er at deltakerne vil føle seg noe fremmede og bortkomne i den andres verden. Allikevel tror jeg at det vil skje en utvikling bare ved at de møtes. Det er rart med det, det er ofte noe som skjer når den andre får et ansikt. Kanskje de kommer til en innrømmelse av at det finnes mange måter å bruke naturen på og at en bruksmåte er like god som en annen. Eller er kanskje det å forlange for mye? Helt til slutt vil jeg i alle fall få de forskjellige deltakerne i eksperimentet til å fortelle om hva de fikk ut av utfordringen.
“them”
Planen er, fram til neste påske, å få tak i 3 frittalende og typiske representanter for de 3 gruppen og følge dem påsken 2012. Et viktig kriterium for hvem som skal plukkes ut som deltakere og representanter for de forskjellige gruppene, er at de ikke er redde for å si hva de mener. De må være tydelige, men samtidig ikke mer ekstreme enn at seeren relativt lett kan identifisere seg med dem. De må både ha et utadvendt og vinnende vesen samt være tydelig i sin gruppetilhørighet.
“to you”
Som allerede nevnt vil jeg forsøke å selge inn filmen som en påskedokumentar til en av de større tv-kanalene. Målgruppen filmen sikter seg inn mot, vil, utover de som umiddelbart føler at de tilhører en av de nevnte gruppene, være alle som bruker naturen og de som liker å bli underholdt av konseptet ”den og den” gjør ting han eller hun ikke kan. Altså, et relativt bredt nedslagsfelt.
Noter:
1. Nichols, B.(2001): Introduction to Documentary:13, Bloomington &Indianapolis: Indiana University Press
2. jfr. notat Engelstad delt ut 27.01.2011
Runberg's Blog 